Det mest spennende med skrekkfilm for meg er ikke blod og gørr, monster eller motorsager, men snarere hvordan sjangeren virker til å være spesielt godt egnet til å oversette hverdagsfrykt til en mer håndgripelig og skjermvenlig form. Se for eksempel hvor godt It Follows fanger marerittlogikk, eller hvordan James Wans The Conjuring-filmer fanger angsten i å tilbringe en mørk natt i et hus du ikke kjenner. Denne typen skrekk lever og ånder på det som ikke er helt riktig, “the uncanny,” om en skulle gripe til engelsken, og for nok et glimrende eksempel på dette kan vi se på dagens film, Get Out.
Category Archives: Film
Vaiana
2016 var et uvanlig år på mange måter. En av de mer ufarlige tingene som var uvanlig var at Disney kom ut med to animerte spillefilmer i løpet av året. Noe annet som var annerledes og stort sett ufarlig var at begge filmene hadde forskjellige titler i Europa og Amerika. Dagens film, og hovedpersonen i denne, Vaiana, het opprinnelig Moana, men fikk en navnendring på vei over dammen. Hvorfor skal jeg ikke spekulere på, men det er ikke en distraherende feilmerking som den norske tittelen på Spinal Tap, så det er kanskje sånt en kan se gjennom fingrene med om filmen er god.
Arrival
Science Fiction handler gjerne om store ideer om teknologi og vitenskap og spinner fortellingene ut i fra det. De store ideen kan være innenfor hvilke som helst felt, men det er gjerne innen naturfagene. Samfunnsfagene og humaniora blir som regel bare tatt opp når filmskaperene trenger en eller annen dystopi å gripe til, men det er, som dagens film, Arrival demonstrerer, spennende steder en kan gå innen, for eksempel, lingvistikk.
Gravity Falls
Siden oscarsesongen ikke har sparket helt i gang ennå, og jeg ikke har fått somlet meg til å se halvparten av de filmene jeg vil se på kino. Så, for å ha noe å skrive om vil jeg nå i januar gripe til den etter hvert lange listen av ting jeg aldri fikk somlet meg til å skrive om. Øverst på listen står animasjonsserien Gravity Falls.
Filed under Seriepreik, Skrekk
Rogue One: A Star Wars Story
Jeg var ikke helt sikker hva jeg skulle tro om Rogue One før jeg så den. Jeg har ikke så alt for mye til overs for “Expanded Universe”-fortellinger, og siden den er satt før Star Wars Episode 4 og handler om en hendelse hvis utfall er grundig hintet til i filmen, er hvordan filmen slutter kanskje ikke så spennende. Med det sagt virket ideen underholdende nok, og Disney har tross alt filmindustriens beste track record for filmserier med internkontinuitet akkurat nå, så jeg tok sjansen på en kinotur. Jeg kan ikke si jeg angret på denne sjansen.
Doctor Strange
Navnet skjemmer ingen, sier det, men det må like vel sies at Doctor Strange kanskje er det merkeligste kildematerialet Marvel har laget film av så langt. Det finnes magi spredt rundt om kring i Marvel-universet, men det er sjelden at det blir fullt så psykedelisk som med en Dr. Stephen Strange. Ikke at dette er et aber, vel å merke. Et spekter av forskjellige toner og stiler å trekke fra er en av de tingene som gjør MCU til et langt mer spennende sted enn visse andre superheltunivers en kunne nevne i farten.
Don’t Breathe
Det er ikke altid det skal så mye som skal til for å gjøre en gammel ide som ny. Ta, for eksempel “home invasion”-type filmer, hvor et fremmedelement invaderer en eller annen variant av hjemlig idyll. På et rent idenivå er disse sjeldent veldig interessante for meg helt til noen snur oppskriften på hodet. Dette ble gjort til stor suksess i dagens film, Don’t Breathe, hvor “home invasion”-sjangeren spilles i revers.
Kubo and the Two Strings
Det er et par ting en kan regne med når Laika lager film. Det kommer til å handle om sjenerte outsidere som må trå frem i rampelyset og bruke sine unike evner for å redde dagen, det kommer til å være stop-motion-animert, og det kommer til å trykke på nesten samtlige av knappene mine. Når Kubo and the Two Strings i tillegg handler om en ung mann som forteller historier og jammer på en Shamisen, begynner vi å nærme oss et teoretisk maksimalt Vetlefrierinivå.
Lights Out
God skrekk sitter ofte i det vi ikke ser, i det vi bare kan innbille oss, i det som ikke virker å følge de samme reglene som oss vanlige mennesker. En film som ser ut til å ha skjønt dette er Lights Out, en høykonsentrert kule av marerittlogikk drevet av menneskets eldste og mest intuitive fobi, frykten for mørket. Siden vi tydeligvis lever i en tidsalder hvor all IP må havne på storskjerm på et eller annet tidspunkt, var det ingen overraskelse at også denne fikk en helaftens-treatment, spørsmålet er bare om magien blir tapt i konverteringen.
The Shallows
2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
