Lights Out

God skrekk sitter ofte i det vi ikke ser, i det vi bare kan innbille oss, i det som ikke virker å følge de samme reglene som oss vanlige mennesker. En film som ser ut til å ha skjønt dette er Lights Out, en høykonsentrert kule av marerittlogikk drevet av menneskets eldste og mest intuitive fobi, frykten for mørket. Siden vi tydeligvis lever i en tidsalder hvor all IP må havne på storskjerm på et eller annet tidspunkt, var det ingen overraskelse at også denne fikk en helaftens-treatment, spørsmålet er bare om magien blir tapt i konverteringen.

lights-out-poster

I helaftensversjonen av Lights Out følger vi Rebecca (Teresa Palmer,) som kommer i kontakt med familien sin etter et langt fravær, og ting er langt fra rosenrødt. Moren (Maria Bello) er fjern, holder huset mørkt til alle døgnets tider og noe plager Rebeccas halvbror Michael (Gabriel Bateman) i mørket. Det viser seg at dette “noe” er en særdeles uhyggelig husgjest, en skapning som bare finnes når lyset er av.

En av de store utfordringene med å utvide et kortfilmkonsept som dette er at det tar bort noe av det iboende mysteriet, og dermed også skrekken. Lights Out lider også av dette, men i mindre grad enn, for eksempel Mama. Joda, mye av informasjonen Rebecca snubler over er litt vel beleilig tilgjengelig, men det ender opp med å hinte til en ganske god skrekkhistorie som ligger i filmens fortid, og det hjelper virkelig.

Når det kommer til skrekk er det en ting som gjelder for Lights Out, nemlig mørke.  Mesteparten av skrekkscenene er bygget opp ganske likt, monsteret i mørket har en M.O hun trives med. Det fungerer ganske godt for min del, selv om selve oppbyggingen kanskje er mer tilfredsstillende enn selve klimakset. Det hjelper og i denne sammenheng at filmens ikke-overnaturlige hovedpersoner er såpass sympatiske som de er, shoutouts til Alexander DiPersia som Rebeccas kjæreste Bret, kanskje den mest forståelsesfulle kjæresten i moderne skrekk.

Om filmen bidrer med noe minneverdig over kortfilmen, så er det et interessant fokus på mental helse. Det er ikke uvanlig at skrekkfilmer leker med mental helse, det viser seg at vrangforestillinger egentlig er hekser eller demoner, eller omvendt, men Lights Out gjør et par interessante ting hvor både de mentale lidelsene og de skumle overnaturlige tingene er ekte, og faktisk spiller på og påvirker hverandre. The Babadook gjorde noe lignende, men der var parallellene mer metaforisk, en kan lese den både som overnaturlig og ikke, mens Lights Out skildrer en faktisk blanding, noe jeg ikke kan huske å ha sett før. Det er kanskje derfor det er slik en skuffelse at filmen klarer å snuble på slutten, og ender opp med å si et par ting som jeg håper den ikke mente å si. Dette er noe jeg kan skrive en del om, og det involverer spoilers, så jeg planlegger å skrive et eget innlegg om dette på et senere tidspunkt.

Lights Out slår meg som et lidenskapsprosjekt, og det er tydelig av filmskaperene har brukt mye tid på å tenke på hvordan universet deres fungerer, selv om noen av måtene de demonstrerer det på kanskje kniver litt med stemningen som sjangeren krever. Selv med disse problemene, og problemene i sist akt, må jeg innrømme at Lights Out var en gøyal film å se på kino. Filmen bruker en eller annen form for 3D-lyd som er en glede å høre på et ordentlig lydsystem, og dette er den typen film hvor vettskremte folk i salen nesten er like underholdende som filmen i seg selv. Den gav meg ikke i nærheten av like mye varig skrekk som originalen, men hva skrekk på kino angår, kunne det definitivt vært verre.

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.