God skrekk sitter ofte i det vi ikke ser, i det vi bare kan innbille oss, i det som ikke virker å følge de samme reglene som oss vanlige mennesker. En film som ser ut til å ha skjønt dette er Lights Out, en høykonsentrert kule av marerittlogikk drevet av menneskets eldste og mest intuitive fobi, frykten for mørket. Siden vi tydeligvis lever i en tidsalder hvor all IP må havne på storskjerm på et eller annet tidspunkt, var det ingen overraskelse at også denne fikk en helaftens-treatment, spørsmålet er bare om magien blir tapt i konverteringen.
Tag Archives: Skrekk
Creep
Found Footage er en snodig gren av horrorsjangeren. Rent businessmessig fyller den samme nisje som slasherfilmene gjorde i sin tid, filmer som taler til ungdommen og er billige nok til å lage til at de går i svart ofte nok til at terskelen for å lage en er lav. Ulempen med denne lave terskelen er vel å merke at mange av filmene følger en formel ganske strengt, og har et par suspension of disbelief-ødeleggende spørsmål bygget inn i seg, og de er ofte slitsomme å se på, takket være shaky kameraføring og slikt. Den lave terskelen betyr vel å merke også at det blir laget noen oppfinsomme og spennende filmer som bruker sjangertrekkene på en konstruktiv måte. Dagens film, Creep, er en av dem.
Event Horizon
Alle som har sett Gravity kan nok være enige med meg når jeg sier at verdensrommet kan være ett ganske skummelt sted. Ikke bare er det truende, i det at et menneske ikke kan overleve i det, men det er også skremmende stort, fremmed, og om det bor noen ting som både kan og vil spise mennesker, for næringens eller morro skyld, så bor det der ute. Grunnen til at vi ikke ser så mye av det, mistenker jeg, er prisen, siden det ikke bare er å ta en camper-van opp til geostasjoner bane og åpne opp kannene med kornsirup. Ikke at det ikke lages rom-skrekkfilm, så klart. I dag skal vi se på en, Paul W. Andersons Event Horizon.
Stage Fright
Kultfilmen er en snodig skapning, noen filmer oppnår kultstatus ved å være merkelige, noen ved å være gode på en måte som ikke tiltrekker seg et stort nok publikum, noen ved å være dårlige men energiske, andre bare ved å være dårlige. Stage Frights “claim to fame” er vel at den prøver noe som ingen andre har prøvd før, en slasher-musikal.
Requiem for a Dream
En ser gjerne film, mener jeg, for moro skyld. Det er underholdning som gjelder, og de aller fleste filmer er underholdende på et eller annet plan, i det at følelsen de prøver å provosere frem er positive, eller i alle fall behagelige. Så kommer filmer som Darren Aronofskys Requiem for a Dream og kaster en vellaget fastnøkkel i maskineriet til den ellers så velsmurte hypotesen min. Ja, Requiem for a Dream er ikke gøy, langt langt fra gøy, men det er definitivt en film du burde se. La meg forklare, eller i all fall prøve.
Spillpreik: Alan Wake
Jeg er en stor fan av skrekk i alle medium. Untaket er kanskje spill. Jeg vet ikke hva det er, kanskje det er måten (gode) skrekk-spill bruker din egen agens mot deg, og trekker deg inn i opplevelsen gjennom interaktivitet. Det er kanskje riktigere å si at jeg liker skrekkspill, men at de skremmer livskiten ut av meg. En av mine personlige favoritter når det kommer til denne sjangeren jeg egentlig ikke spiller så mye er Alan Wake, en skrekksåge fra de finske utviklerene Remedy Entertainment, hvis beksvarte humor og bullet time-effekter først gjorde dem berømte i “Max Payne”-spillene.
Filed under Preik, Spillpreik