Jeg er en stor fan av skrekk i alle medium. Untaket er kanskje spill. Jeg vet ikke hva det er, kanskje det er måten (gode) skrekk-spill bruker din egen agens mot deg, og trekker deg inn i opplevelsen gjennom interaktivitet. Det er kanskje riktigere å si at jeg liker skrekkspill, men at de skremmer livskiten ut av meg. En av mine personlige favoritter når det kommer til denne sjangeren jeg egentlig ikke spiller så mye er Alan Wake, en skrekksåge fra de finske utviklerene Remedy Entertainment, hvis beksvarte humor og bullet time-effekter først gjorde dem berømte i “Max Payne”-spillene.
I Alan Wake følger vi forfatteren Alan som sammen med kona si drar til den lille byen Bright Falls for å komme over en drabelig skrivesperre. Ting går ikke helt som planlagt, siden Alans skriverier vekker til live et eldgammelt Lovecraft-aktig mørke som kidnapper kona. Det er nå opp til Alan å kjempe mot de skapningene mørket i Bright Falls har hentet ut av hans eget sinn. Plottet er ikke det jeg ville kalle spesielt dypt, men det leker med de metafiksjon-elementene det har, og karakterene er fremstilt heller sjarmerende og sympatisk. Om jeg skulle trekke noe, så sliter plottet litt med å finne nye grunner til å drasse Alan inn i en mørk skummel skog til tider, men det hele henger sammen, om ikke annet av en tynn tråd narrativ beleilighet. I tone og stil virker hele plottet som en kombinasjon av Twin Peaks og en Stephen King-bok, til den grad hvor folk som lar seg plage av stadige referanser til de ovennevnte nok vil reagere på det, men om du liker i alle fall en av to, er det verdt et forsøk.
Gameplayet er litt klumsete, men det gjør en relativt god jobb på å understreke spenningen i plottet, jeg skulle bare ønske at de kunne gjort det uten en klumsete dodge-funksjon. På den andre siden, hadde oppfølgeren ett mer gjennomført system, og det tok en del av brodden ut av spenningen. Rent mekanisk er spillet altså ikke så mye å skryte av, men når det kommer til leveldesign, er det mye bra å ta av. Spillets fjerde kapittel er lagt opp på en måte som virkelig drar spenningen til topps, noe som gjør kapittelets spektakulære klimaks enda bedre. Jeg skal ikke ødelegge overraskelsen for de av dere som ikke har spilt det, men jeg skal si såpass at soundtracket er glimrende.
Alan Wake er, når det kommer til skrekk, mer om atmosfære enn monstre og overraskende bø-øyeblikk, noe som er passende, siden spillets skurk er mer formløs en mer tradisjonelle skrekkantagonister. En kunne argumentere for at spillets tendens til galgenhumor og comic relief-karakterer undergraver den trykkende fiendtlige stemningen litt, men det er kanskje mer ett spørsmål om smak. Alt i alt, er Alan Wake et godt spill, men det er nok mer for fans av plot og karakterer enn det er for hardcore gameplayentusiaster.