Som folk flest, vil jeg tro, liker jeg god film, men det er ikke alt. Jeg er også svært glad i GodDårlig film, styggfin film, om du vil. Filmer hvor sårt manglet kompetanse, ukontrollerbare ego eller en komplett mangel på god smak dominerer inntrykket, har en spesiell plass i mitt hjerte. Det kan diskuteres om dagens film er styggfin eller bare så marinert i “camp“-stil at det kan virke slik for et utrent øye, men det er like vel en opplevelse. Jeg snakker selvfølgelig om The Rocky Horror Picture Show.
Rocky Horror kan kanskje best beskrives som en hyllest av klassiske skrekkfilmer med en sunn dose, kanskje mer, av seksualitet av alle slag. Det nyforlovede paret Brad (Barry Bostwick) og Janet (Susan Sarandon) roter seg inn i sakene til den eksentriske, forføreriske og VELDIG biseksuelle Dr. Frank-N-Furter (Tim Curry), og hans nylig skapte bodybuilder Rocky Horror (Peter Hinwood.) Forhold og legninger blir satt på prøve, drama og ikkejordiske intriger blir opplevd, det blir også sunget og danset en hel del. Ja for Rocky Horror er faktisk en musikal, en ganske rocka musikal også, vil jeg si. Høydepunktet er kanskje den energiske “The Time Warp,” en sang jeg er sikker på kunne blitt en Gangnam Style-type hit om den hadde kommet ut i disse dager. Om det er et poeng i dets favør eller ikke er et spørsmål jeg skal overlate til leserene.
Filmen er ikke kjent for sitt sterke plot, men det er ingen underdrivelse å si at plottet er betydelig bedre enn skuespillet. Mesteparten av tiden hviler det et eller annet sted mellom cheesy og overdramatisk , og det er en del humor i det. Om jeg skulle utpeke noen vinnere, ville jeg kanskje gi denne tvilsomme prisen til Tim Curry, om ikke annet fordi Dr. Frank-N-Furter er en dramaqueen av sjeldne proposjoner. Jeg liker å kalle denne effekten Paris Hilton-syndromet, jeg kan forklare hvorfor ved en senere anledning. En ting jeg vel å merke skal gi filmen er at den har plenty av energi, noe som er utrolig viktig for en musikal, og føles veldig genuin. Det er lite “exploitation,” i filmens fremvisning av sex og seksualitet, noe som er på grensen til utrolig gitt når den ble laget.
Når alt kommer til alt er RHPS egentlig mer en internvits enn det er en filmopplevelse. Å, ikke misforstå, det er øyeblikk i denne filmen som er svært minneverdige, men, hovedargumentet for er nok midnattsvisningene. Midnattsvisninger av Rocky Horror er en opplevelse for seg selv. Sang, hoiing, folk i kostymer og obskure og/eller obskøne internvitser, det danses, det er en spesiell opplevelse, men ganske gøy. Å se den hjemme er ikke helt det samme, men om du har problemer med å finne en visning, er det et brukbart alternativ.