Ah, den store teite sommerfilmen hvor Tom Cruise er umulig kompetent og, det er lov å si det, i skammelig god form til å ha tippa 50, dette begynner å bli kjent vare. Med det sagt var jeg nesten (merk, nesten) forventningsfull når det kom til Edge of Tomorrow, min sjarmerende salongkynisisme til tross, jeg skylder personlig på traileren, som skrøt av en slags Sci-Fi Groundhog Day-type fortelling, og en Tom Cruise noe utenom hans vanlige action-persona. Så, levde filmen opp til mine magre forventninger? La oss se.
Monthly Archives: June 2014
Maleficent
Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.” Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.
Short Term 12
Noen filmer er enklere å skrive om enn andre. Jeg mener at jo mer oppi dagen de bevegelige delene som får plottet til å virke er, jo enklere er det. I denne sammenhengen burde det være nesten umulig for meg å skrive noe som helst om Destin Crettons Short Term 12, og det at jeg nå skriver om å skrive er kanskje en god indikator på at dette er, om ikke sant, så i alle fall nærmere sannheten enn jeg ville foretrekke.
Non-Stop
På et tidspunkt fikk Hollywood med seg at det er mye penger i å selge actionfilmer til middelaldrende menn, og som følge fikk vi en bølge av actionfilmer med middelaldrene menn i hovedrollen og et plott som i all hovedsak er bygget opp rundt varianter på temaet “pappa vet best.” Liam Neeson hadde hovedrollen i den kanskje mest typiske av disse, Taken, og siden da har Neeson mer eller mindre spilt den samme rollen. Dagens film, Jaume Collet-Serras Non-Stop er intet unntak, selv om den kanskje er mindre ærbødig vis-a-vis målgruppen sin enn det som er vanlig.
Dhoom 3
Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Dhoom-filmene har klart å gjøre en fan av meg. Det er bare noe med den smitsomme energien, og de borderline-teite, bordeline-amazing actionscenene (og sang- og dansenummerene,) er veldig underholdende. Nuvel. Nyeste skuddet på stammen, Dhoom 3, er vistnok noe uvanlig i Bollywoodsammenheng, i det at den er satt i sin helhet i USA. Så klart snakkes det ikke stort mer Engelsk enn spredt kodebytting, men jeg forgriper begivenhetenes gang.
X-Men: Days of Future Past
I tillegg til å ligge godt an i konkuransen for Mest Klumsete Blockbuster-Tittel, har X-Men: Days of Future Past også en viktig jobb. I disse Franchise-tider, var det opp til Bryan Singer å bevise at det var mer juice i X-gjengen, eller om X-Men: First Class var et rent lykketreff.