Non-Stop

På et tidspunkt fikk Hollywood med seg at det er mye penger i å selge actionfilmer til middelaldrende menn, og som følge fikk vi en bølge av actionfilmer med middelaldrene menn i hovedrollen og et plott som i all hovedsak er bygget opp rundt varianter på temaet “pappa vet best.” Liam Neeson hadde hovedrollen i den kanskje mest typiske av disse, Taken, og siden da har Neeson mer eller mindre spilt den samme rollen. Dagens film, Jaume Collet-Serras Non-Stop er intet unntak, selv om den kanskje er mindre ærbødig vis-a-vis målgruppen sin enn det som er vanlig.

non_stop_poster-620x356

I Non-Stop spiller Neeson  Bill Marks, en føderal Air Marshal som er ansvarlig for sikkerheten på et fly på vei fra USA til England. Rutineoppdraget blir imidlertid til noe langt mer utfordrende når Bill får en tekstmelding fra en anonym passasjer som forlanger en omfattende sum løsepenger, og truer med å drepe en passasjer i halvtimen. Det som følger er en katt-og-mus-jakt hvor Bill prøver å finne kapreren uten å skape panik hos passasjerene, men både situasjonen og demoner fra Bills egen fortid jobber mot ham.

Når det kommer til plottet, henger det sammen, men ikke uten litt godvilje fra seerens side. Det er en film hvor skurkens plan virker mer som den er skrevet enn planlagt, i det at filmens skurker virker å være akkurat like kompetente og fremsynte som de trenger å være for at plottet skal kunne fortsette. Det hjelper i og for såvidt ikke at skurkene ikke har noe personlighet å snakke om, greit, siden vi ikke ser skurkene i noen nevneverdig grad, er det kanskje begrenset hva en kan få til, men filmen gir intrykk av å være mindre “Neeson versus Skurkene” og mer “Neeson versus Plottet.” Jeg skal, vel å merke, gi Neeson såpass at øyeblikket der vi får høre hva det er hans rollefigur flykter fra, faktisk er ganske gripende, men det føles mer som det er loddet fast til plottet en at det faktisk er en del av det.

Jeg maser kanskje litt mye om plottet, men det er ikke stort å si om resten. Filmen har, kanskje forståelig nok, ikke de store actionscenene, skjønt det blir et basketak eller to her og der, men de tjener mer til å drenere spent energi fra filmen enn de bygger det opp. Jeg vet ikke hvor profesjonelt det er å sammenligne med lignende filmer jeg liker, men det slår meg at filmskaperene prøvde å lage Taken + Red Eye uten å helt skjønne hva det var Red Eye gjorde så virkelig riktig.

 

Leave a Comment

Filed under Film, Thriller

Leave a Reply

Your email address will not be published.