2016 har vært en ganske mager filmsommer for min del. De store sommerfilmene ser ut til å ha gravd seg ned i tide i påvente av at Suicide Squad sveiper opp de store sommerpengene, og siden jeg offisielt har gitt opp på Warner Brothers superheltunivers, mer om det senere, så ble det lite nytt på meg i sommer. Det er imidlertid håp i enden av tunellen, siden sensommeren ser ut til å by på bedre tider, og en av disse ser ut til å være The Shallows.
Jeg vil være så ambisiøs at jeg sier at film er bedre når den har et budskap. Historier er bedre når de handler om noe, når den har noe å si om den virkelige verden. Ikke at dette er en garanti, så klart, filmer som prøver, og feiler å si noe om alvorlige temaer er en spesiell type irriterende. Hvilket bringer meg til dagens film, Money Monster.
Jeg var ikke forberedt på Lenny Abrahamsons Room. Det eneste jeg visste var at den var basert på boken, av samme navn, og at forfatteren Emma Donoghue også hadde skrevet manuset. Jeg hadde også en vag formaning om at det kom til å bli trist, eller i alle fall emosjonelt utfordrende. Det er kanskje litt mot sin hensikt å skrive noe sånt i en anmeldelse, men jeg mener det er et godt sted å komme inn i filmen fra, og det er vanskelig å skrive stort om denne filmen uten å dyppe inn i omfattende spoilers, så om du vil ta meg på ordet om at dette er en film du bør se og ikke lese videre, er det kanskje best. Om du vil ha en moderat mengde tunge detaljer, klikk gjerne videre.
Jeg er en stor fan av historie, karakterisering og atmosfære, dialogscener som bærer spenningen i en film like godt som hvilken som helst biljakt eller slåssesekvens. Med det sagt, er det også til tider ganske deilig med filmer som sier “ikke i dag” til den slags. Everly er en slik en
På et tidspunkt fikk Hollywood med seg at det er mye penger i å selge actionfilmer til middelaldrende menn, og som følge fikk vi en bølge av actionfilmer med middelaldrene menn i hovedrollen og et plott som i all hovedsak er bygget opp rundt varianter på temaet “pappa vet best.” Liam Neeson hadde hovedrollen i den kanskje mest typiske av disse, Taken, og siden da har Neeson mer eller mindre spilt den samme rollen. Dagens film, Jaume Collet-Serras Non-Stop er intet unntak, selv om den kanskje er mindre ærbødig vis-a-vis målgruppen sin enn det som er vanlig.
“Basert på en sann historie/faktiske hendelser” er kanskje den enkleste måten å helle kaldt vann i årene på meg når det kommer til film. Ikke for det, de aller fleste filmer er basert på ting som har skjedd i virkeligheten på ett eller annet nivå, men for meg er det som regel et faresignal når “hypen” er fokusert slik skjønt, det virket kanskje bra for The Blair Witch Project. Vel, dagens film, Captain Philips er basert på en sann historie, men jeg ville ikke holdt det mot den.
Det hender at jeg blir spurt om hva som er yndlingsfilmen min. Det er et spørsmål som bare blir vanskeligere å svare på jo mer jeg tenker på det, en kjent problemstilling for de fleste aspirerende akademikere, men jeg skal ikke dykke for dypt i den rasende interne debatten. Hva jeg skal gjøre i stedet, er å fortelle om en film som blir nevnt ofte i diskusjonen “Vetles Favorittfilmer.” Dagens film er 12 Angry Men, 1957-versjonen. Jeg har ikke sett 1997-versjonen enda, det er mulig jeg skriver en post om likheter og forskjeller i de to versjonene om det er mye spennende å si om dem.
