Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Dhoom-filmene har klart å gjøre en fan av meg. Det er bare noe med den smitsomme energien, og de borderline-teite, bordeline-amazing actionscenene (og sang- og dansenummerene,) er veldig underholdende. Nuvel. Nyeste skuddet på stammen, Dhoom 3, er vistnok noe uvanlig i Bollywoodsammenheng, i det at den er satt i sin helhet i USA. Så klart snakkes det ikke stort mer Engelsk enn spredt kodebytting, men jeg forgriper begivenhetenes gang.
I Dhoom 3 følger vi igjen Jai Dixit (Abhishek Bachchan) og Ali Akbar (Uday Chopra,) straight guy/funny guy-duoen fra de to første filmene, som blir invitert til statene for å hjelpe med etterforskningen av en serie spektakulære bankran. Det ville vel å merke ikke vært en Dhoom-film om plottet fulgte disse to hele veien, da mesteparten av andre og tredje akt er dedikert til skurken, denne gangen illusjonisten Sahir (Aamir Khan) som raner banker på spektakulære vis for å hevne seg etter at bankkjeden det gjelder slo faren hans konkurs. Uten å spoile noe, selv om fans av en viss Christopher Nolan-film nok vil se tvisten komme, er det mer på gang med Sahir enn det virker som i utgangspunktet, og fra tvisten og ut hopper filmen mellom “litt ukomfortabel” og “sjarmerende,” men jeg skal si såpass, Khan får virkelig vist hva han kan som skuespiller, og jeg mener sjarmen vinner basketaket til slutt.
Plotmessig vil jeg si Dhoom 3 har mer å gå på en oppfølgeren, som jeg mener føltes litt flatt, men den lider litt av en av flere oppfølger-lidelser. Verst rammet er nok Jai og Ali, som virkelig har blitt bifigurer i filmserien de en gang var fokuset for. Ikke for det, de viktigste delene av personlighetene deres er mer eller mindre intakte, men de har skammelig lite å gjøre. Det er en utvikling fra Dhoom 2, men det er fremdeles merkbart.
Når det kommer til minneverdige scener, virker det som filmen har byttet litt av sang/dans-sekvensene mot flere actionscenene, “Kamil” og “Tu Hi Juoon” er gode nok, men dominerer ikke inntrykket av filmen som “Dilbara” i 1 og “Crazy Kiya Re” i 2. Om dette er en bevist innsats fra filmskaperenes side for å appelere til det vestlige markedet eller ikke skal jeg ikke spekulere på.
Dhoom 3 er langt fra fri for problemer, men selv når plottet flyter litt ut, for det meste så de kan gi Ali og Jai noe å faktisk gjøre, er det som regel noe interessant på gang. Det er forøvrig også ergelig at de kvinnelige hovedpersonene får forsvinnende små roller utenfor plot device-planet, men la oss si at filmserien som helhet ikke er fremmed for det generelt. Jeg skal gi Dhoom 3 dette, vel å merke, filmen har såpass med sjarm at jeg kan se gjennom fingrene med en del av de feilene de har, og det er knappe tre timer film jeg ikke har noen reservasjoner med å se igjen en dag.