Short Term 12

Noen filmer er enklere å skrive om enn andre. Jeg mener at jo mer oppi dagen de bevegelige delene som får plottet til å virke er, jo enklere er det. I denne sammenhengen burde det være nesten umulig for meg å skrive noe som helst om Destin Crettons Short Term 12, og det at jeg nå skriver om å skrive er kanskje en god indikator på at dette er, om ikke sant, så i alle fall nærmere sannheten enn jeg ville foretrekke.

short-term-12-poster

Jeg mener at når det gjelder å fortelle historier, som med de fleste håndverk, så virker resultatet mer naturlig og mindre “skrevet” jo mer arbeid en legger i det. En godt fortalt historie får deg ikke til å tenke på aktstrukturer og dramaturgi, det føles som det som skjer i plottet er like selvsagt og naturlig som om det hadde grodd organisk ut av settingen. Short Term 12 er en slik historie, problemet er at det er vanskelig å si mye om det. Filmen følger i alle fall Grace (Brie Larson) og Mason (Joe Gallagher jr,) et ungt par som jobber på barnevernsinstitusjonen “Short Term 12.” Grace og Masons vonde fortid begynner igjen å ulme når Jayden (Kaitlyn Dever) en ung jente som, kanskje ikke uventet, bærer på en hel del bagasje selv.

En ting jeg liker med historien er det at den blir fortalt på en måte som jeg mener forkler at historien blir fortalt. Veldig lite er eksplisitt sagt, filmen følger “Show, don’t tell” til en grad jeg knapt har sett maken til, og det er rett og slett imponerende med tanke på hvor mye prat filmen faktisk består av. Selv når hovedpersonene eksplisitt snakker om fortiden sin og hvordan de tenker, virker det mer som om det kreves en viss grad av aktivitet hos seerene. Ikke at filmen blir unødvendig kryptisk for det, jeg mener det hele er satt sammen med såpass med ettertanke at det er heller lett å  følge.

Jeg misliker å bruke begrep som “realistisk” når en snakker om film, eller noen som helst form for fiksjon, men det er noe veldig virkelighetsnært med måten hovedpersonene oppfører seg og hvordan de fremstiller seg selv på. Skuespillet er sterkt på en måte som virkelig bygger opp under den lavmelte men effektive stilen filmen legger seg på når den skal røske i tårekanalene på seerene.

For røske i tårekanalene gjør det, den lavmelte stilen filmen legger seg på er så godt som kjemisk rensket for melodrama, men når filmen lesser på met pathos blir det nesten bare mer effektivt av den fulstendige mangelen på dramatisk musikk etc. Som mye annet i Short Term 12 klarer jeg ikke helt sette ord på hva det er som får filmen til å virkelig virke i denne sammenhengen, men når filmen virkelig blir emosjonelt overveldende, er det nok et resultat av mange små ting, skuespill som bygger opp under manuset som bygger opp under plot, og så videre og så videre. Short Term 12 er en film med lag og nyanser, men jeg vil påstå den også er såpass lett å se og sette pris på at den kan, og vil, nå et så bredt publikum som den fortjener.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.