Maleficent

Jeg ser på meg selv som skeptisk til hele denne ideen om “den gode kinofølelsen.” Joda, jeg foretrekker å se film på kino når jeg kan, men det er mer fordi jeg liker større lyd/bilde, samt at antall kinobesøkende faktisk har mer å si vis-a-vis hvilken filmer som faktisk blir laget, eller dette kan vi i alle fall være rimelig sikre på, gitt hvordan Hollywood-politikk ville fått det østromerske rikets politiske system til å si “ok, slapp av litt.”  Noen ganger, vel å merke, er det noe eget med å se film sammen med en masse fremmede. Jeg mener dagens film, Maleficent, er en slik en.

maleficent-poster06

Maleficent tar sikte på å fortelle historien til tittelfiguren (Angelina Jolie,) som dere kanskje husker som skurken i Tornerose. Hennes liv i det magiske felandet kunne knapt virke lengre unna forbanning av spedbarn, men Maleficents liv blir kastet ut i et (overraskende) mørkt sted når hennes barndomskjæreste, mennesket Stefan (Sharlto Copley) bedrar henne på det groveste for sjangsen til å tilegne seg makt i nabolandet i en scene som best kan forstås som en voldtektsmetafor. Stefan blir konge og får en datter, Aurora, og Maleficent forbanner henne til å falle i en drømmelignende søvn når hun fyller 16. Det stopper vel å merke ikke her, siden Maleficent ender opp med å bli Auroras vokter, og tvilen om hun har gjort det riktige begynner å sette inn.

Filmen er ufokusert sånn plotmessig, og å gjøre Maleficent til en motvillig adoptiv-mamma føles både mindre progresivt enn filmen som helhet, samt at jeg føler filmen taper litt fokus av det, og det er noen motivasjoner her og der som ikke er så tydelig som de burde være, jeg vet ikke hva det er med Disney, men de har en tendens til å lage filmer som er akkurat litt for korte. Med det sagt, har filmen virkelig evnen til å fenge publikum, få dem med på de emosjonelle notene, så og si. En kan diskutere hvorvidt tilfredsstillende struktur er viktigere enn emosjonell kontakt, men det blir kanskje en noe mer akademisk diskusjon enn det jeg planlegger å ta i denne bloggen.

Filmen har også en del visuelle ting på gang, blant annet er fargebruken god, spesielt i scenene satt i felandet, men selv når filmen skal være mørk og/eller dyster er fargevalget langt mer inspirert enn “la oss skru ned Saturation og glemme at primærfargene finnes,” en cinematografisk visuell standard jeg begynner å bli alvorlig lei. Spesialeffektene er vel omtrent på det paret en kan forvente hos en Disney-produksjon på denne størrelsen, men jeg må si jeg liker hvordan de viser Maleficents magiske krefter, og hvor godt det bygger opp om det generelle inntrykket rundt henne når hun gjør Galadriel/Dronning Elsa-greia si.

Maleficent er som sagt en film jeg anbefaler å se på kino om i det hele tatt mulig, men det lykkes meg ikke helt å forklare hvorfor jeg mener det. Det kan ha noe med å gjøre hvor godt den får med seg publikum, både på  triste,  morsomme og spennende scenener. Kanskje en må være så begeistret for Cinema Paradiso for å se sjarmen, men filmen er like vel noe å samle på, mener nå i alle fall jeg.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film, Komedie

Leave a Reply

Your email address will not be published.