Ah, den store teite sommerfilmen hvor Tom Cruise er umulig kompetent og, det er lov å si det, i skammelig god form til å ha tippa 50, dette begynner å bli kjent vare. Med det sagt var jeg nesten (merk, nesten) forventningsfull når det kom til Edge of Tomorrow, min sjarmerende salongkynisisme til tross, jeg skylder personlig på traileren, som skrøt av en slags Sci-Fi Groundhog Day-type fortelling, og en Tom Cruise noe utenom hans vanlige action-persona. Så, levde filmen opp til mine magre forventninger? La oss se.
I filmen, som er basert på den japanske ungdomsromanen “All you need is kill,” angriper romvesenene, og krigen går umiddelbart dårlig for menneskene. Cruise spiller Major William Cage, en mediekonsulent for hæren som aldri har vært i kamp, en “Chickenhawk,” rett og slett. Det blir imidlertid slutt på dette, og Cage blir sendt i krigen som en del av den katastrofale “Operation Downfall.” Cage faller i kamp, og våkner plutselig opp dagen før slaget. Det viser seg at romvesnene, mimics, har evnen til å skru tiden tilbake om noen av løytnantene deres dør, og nå har Cage absorbert denne evnen. Cage finner en uventet aliert i Rita (Emily Blunt,) en kvinne som har gått gjennom det samme han nå går gjennom, men fiendene og hindringene er fremdeles mange, og Cage er veldig, veldig grønn.
En ting jeg liker med Edge er at det er en sjelden Cruise-film i at å ikke like fyren ikke er noen stor hindring for å like filmen. Joda, Cage er en ganske hatbar fyr, men det er litt poenget, og å se ham få rasshøl-faktoren banka ut av ham i en serie sekvenser som best kan beskrives som slapstick-sekvenser fungerer fint. Joda, det er fremdeles krig, og menneskehetens videre eksistens som gjelder, men filmen ser ut til å ha skjønt at det på akkurat det punktet er vanskelig å lage mye genuin spenning, og bare har det litt morro med konseptet.
Ikke at filmen glemmer at den er en actionfilm, så klart, filmens beste actionscener er nok fra den perioden hvor Cage begynner å bli kjent med slaget han opprinnelig døde i uten å ha rukket å bli skikkelig “Cruise-badass” enda, det er noe underholdende med å ha en actionscene som godt kunne passet i en gjennomsnittlig tåplig actionfilm, men fungerer, joda, Cruise gjør ting som ingen burde kunne få til, men det er fordi han har prøvd x antall ganger.
Edge of Tomorrow er utvilsomt en sommerfilm, og om den blir husket i noe som helst fortegn om, f.eks, fem år, er det nok mer på grunn av pitchen enn kvaliteten på filmen, men det er en relativt gøyal sommerfilm uansett. Om jeg skulle klage, vil jeg si at slutten ikke fungerer for meg. Ok, jeg kan se logikken bak det som skjer, men den tar brodden av ett ellers velsnekret klimaks, det er kanskje slikt en må gjøre når en lager sommerfilm, men nå nærmer jeg meg spoiler-territoriet.