Når det kommer til animasjonsfilm, var Dreamworks ofte sett på som Cobra Kai til Pixars Team Miyagi, spesielt når Pixar brillijerte med glimrende film etter glimrende film og Dreamworks var ute av stand til å lage mer eller mindre den samme middelmådige filmen om og om igjen. Det finnes de som mener at Pixar har tapt seg i nyere tid, vet ikke helt om jeg er helt enig, men det ser i alle fall ut til at Dreamworks har fått orden på seg selv. 2010 var tydeligvis et nøkkelår i den sammenheng, da det var da dagens film, Dragetreneren, kom ut.
Dragetreneren er historien om Hiccup (Jay Baruchel,) en pinglete ung viking som bare ønsker å drepe en drage for å vinne farens, Stoick The Vast (Gerard Butler), respekt. I stede møter han dragen Toothless, og de to blir, tja, venner, kompanjonger, sammarbeidspartnere. Spørsmålet er om Hiccup kan få en slutt på den langvarige konflikten mellom vikingene og dragene, og vinne hjertet til Astrid (America Ferrera) mens han holder på. Plottet er ikke det jeg ville kalle enestående på noen nevneverdig måte, men skuespillet og hovedpersonene er svært sjarmerende skildret, og det hjelper å gjøre filmen spennende at vi faktisk bryr oss om de som er involvert.
Det hjelper også, så klart, at filmen er skikkelig spektakulær når den vil det. Du kan si hva du vil om Dreamworks, men de er skikkelig flinke til imponerende flyvescener, og Dragetreneren lever og ånder på disse. Adrenalinrushet filmen byr på når Toothless og Hiccup flyr sammen er kanskje ikke like omfattende som de ville vært når en gjør noe lignende i virkeligheten, men det er et tilfredsstillende simulakra, og musikken hjelper også, så klart.
Filmen er ikke uten feil, så klart, blant annet er det kanskje rimelig å spørre seg selv om hvordan det henger sammen at løsningen på drage/viking-konflikten er ment å være ikkevoldelig, men ikke kan skje før Hiccup og Toothless har banket dagslyset ut av dragenes tyranniske leder. Problemet er ikke unikt, eller spesielt ille, i denne filmen, og det er ikke slik en blir sittende å tenke på når actionklimakset kommer, men det var i alle fall et lite “hei, vent et lite øyeblikk”-element for meg.
Dragetreneren føles på mange måter ganske lik Megamind, enda en Dreamworks-film fra 2010, om ikke annet i det generelle rammeverket, og jeg liker dem begge, såpass mye at jeg lurer på om filmene er gode eller rett og slett bare er flinke til å “trykke på knappene mine.” Vel, knapper eller ei, vil jeg si Dragetreneren er en vellaget film, og jeg skulle virkelig ønske jeg hadde hatt sjansen til å se filmen i 3D. Vel, vi får prøve med oppfølgeren som kommer ut i disse dager.