Oppløpet til Oscarene i år var svøpet i kontroverser. I månedene som ledet opp til seremonien var det mye prat om hvem som ble nominert, og hvordan de største prisene var heller kaukasiske i sjatteringen. Det er så godt som umulig å snakke om den 88. Oscarutdelingen uten å snakke om disse kontroversene, men i et desperat forsøk på å holde dette innlegget kort, skal jeg ikke gå dypere inn i det jeg forstår som de underliggende systematiske og politiske faktorene i hvordan Akademiet velger nominasjoner. Dette handler tross alt om de overfladiske razzle-dazzle-elementene.
Tag Archives: Cheesy
Deadpool
Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
Lucy
Luc Bessons Lucy startet ikke på sitt sterkeste bein, filmen fikk en hel del pepper for å ha en reklamekampanje, og sansynligvis et plot sentrert rundt ideen om at mennesker kun bruker 10% av hjernen sin, en ide som har en lang historie som et pseudovitenskapelig “factoid” og hjørnesteinen i en del selvhjelpssvada. Vel, jeg ser på meg selv som en person som lett går med på sære konsepter, se Crank, for eksempel, men spørsmålet blir vel fort om ideens noe tenansiøse bindeledd med virkeligheten kaster oss ut i ett sci-fi-wonderland, eller om det ikke går fult så bra.
Stage Fright
Kultfilmen er en snodig skapning, noen filmer oppnår kultstatus ved å være merkelige, noen ved å være gode på en måte som ikke tiltrekker seg et stort nok publikum, noen ved å være dårlige men energiske, andre bare ved å være dårlige. Stage Frights “claim to fame” er vel at den prøver noe som ingen andre har prøvd før, en slasher-musikal.
Guardians of the Galaxy
Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
The Amazing Spider-Man 2
Jeg fikk aldri somlet meg til å se The Amazing Spider-Man, det er rett og slett vanskelig å mønstre entusiasme for filmer som blir beskrevet som “filmmaking by accounting,” og etter alt og dømme var denne mangelen av entusiasme delt av Sony. TAS var, blir det sagt, vel så mye en innsats for å beholde Spider-Man-rettighetene Sony kjøpte av Marvel før Marvel fikk det for seg å starte hele dette sinnsyke filmuniversprosjektet sitt. Med det sagt var jeg forsiktig optimistisk når jeg gikk inn for å se oppfølgeren, og hvordan gikk det? 
FLCL
I det vestlige filmmarkedet er det sjelden et godt tegn når noe kommer ut på hjemme-formater uten å først være innom enten kino eller TV. “Direct-To-Video”-produksjoner har gjerne mindre budsjett, mindre oppfinnsommhet og mindre av det meste ellers, men i Japan er det ikke altid slik. FLCL (utl: “Fooly Cooly” av en eller annen grunn) er en hjemmevideoutgivelse fra Studio Gainax, et studio som ble kastet med barten først inn i berømmelse og rikdom når de laget Neon Genesis Evangelion, en oppvekstfortelling med kjemperoboter og religiøse og depressive overtoner, og senere har gjort en sådär jobb med å følge opp suksessen, med noen hyggelige overraskelser i blandt.
Captain America: The Winter Soldier
Et problem jeg har med “superspion”-filmer som Bourne-serien, Jack Reacher, et.al, er at de faller mellom to stoler hva realisme angår. Disse internasjonale mysteriemennene har en tendens til å være litt for badass til å være vanlige dødelige, men ikke helt badass nok til at jeg er komfortabel med å kvalifisere dem som superhelter. Se, mine problemer med actionfilmer fra 80-tallet. Vel, folkene bak Captain America: The Winter Soldier ser ut til å ha tatt disse bekymringene til seg, siden dette er en superspionthriller hvor “spionen” faktisk er en superhelt.
Frozen
Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.
Love Actually
Det slo meg akkurat at dette blir den andre romantiske komedien jeg skriver om på rad, etter at jeg har sagt at jeg ikke liker romantiske komedier noe særlig. Jeg forsvarer dette med at Love Actually er en britisk romantisk komedie, og britisk humor er gøyalt, også er det jul, så da får det bare være.
Filed under Komedie