Oppløpet til Oscarene i år var svøpet i kontroverser. I månedene som ledet opp til seremonien var det mye prat om hvem som ble nominert, og hvordan de største prisene var heller kaukasiske i sjatteringen. Det er så godt som umulig å snakke om den 88. Oscarutdelingen uten å snakke om disse kontroversene, men i et desperat forsøk på å holde dette innlegget kort, skal jeg ikke gå dypere inn i det jeg forstår som de underliggende systematiske og politiske faktorene i hvordan Akademiet velger nominasjoner. Dette handler tross alt om de overfladiske razzle-dazzle-elementene.
Selv om jeg var ganske bestemt på å ikke la protestene definere opplevelsen, så det ut til at arrangementskomiteen til Oscarutdelingen hadde tenkt det litt annerledes. Programmet var pepret med halvgode forsøk på å vitse om det hele. Vitser det virket som var skrevet av en komite med det spesifikke formål å handle om amerikanske raserelasjoner uten å faktisk si noe eller demonstrere innsikt. Det hjelper ikke at mange av vitsene på et rent strukturelt plan også var ganske platte. Jeg har blandete følelser om Chris Rocks evner som komiker, men han må da kunne bedre enn dette? Det var også vanskelig å ikke bli irritert over at to av de tradisjonelle fem sangnummerene, de nominerte for Beste Sang, ble kuttet fra programmet, spesielt siden de valgte å inkludere Sam Smiths mildt sagt skuffende bondlåt, Writing’s on the Wall, men mer om den senere. På den positive siden leverte Lady Gaga kanskje en av de mest slående sangnummerne jeg har opplevd, og det er alltid gøy å høre henne gå tilbake til røttene og spille litt piano.
Selve prisene bød på relativt få overraskelser. Jeg ville likt å se Ex Machina (Alex Garland) vinne for beste original-manus, og Room (Emma Donoghue) for beste adapterte, men jeg har hørt gode ting om Spotlight, som også vant Beste Film, og The Big Short som tok hjem seierene. Det sjokkerte meg ikke akkurat at Mad Max: Fury Road vant de fleste tekniske prisene, men det hjalp til med å understreke hvor mange kickass kvinner som jobbet på den filmen, også bak kamera. Kveldens største overraskelse kom nok i kategorien Beste Sang, hvor jeg ikke hadde noe utpreget preferanse, selv om jeg holdt en knapp på Lady Gaga. Det var vel å merke en ting jeg var sikker på. I en rettferdig verden vil Sam Smiths Writing’s On The Wall aldri vinne. Vel, det kan se ut som vi ikke lever i en rettferdig verden, for den hvinete, energiløse sangen som ikke går noe sted, sier noen ting eller provoserer frem noen som helst følelse annet en moderate mengder medynk, vant. Dette kom som en overraskelse, delvis fordi sangen i seg selv er mer en guds straffedom mot en dekadent og syndefull verden enn et faktisk stykke musikk, og delvis fordi jeg fremdeles ikke har funnet noen som faktisk liker den Jeg er faktisk ikke helt sikker på at Sam Smith selv liker den.
Kveldens store snakkis var imidlertid om Leonardo DiCaprio kom til å vinne en oscar for hans rolle i The Revenant. Leo som Oscar-taper er blitt en slags pågående internvits blant de som følger med på denslags, så det var ekstra tilfredsstillende å se Leo trå opp på scenen for å motta en pris han har fortjent en god stund. Beste Mannlige ble på mange vis kveldens store høydepunkt og katartiske forløsning. Det var et stilig øyeblikk, men det endte altså opp med å overvelde aldri så lite, og det tok litt brodden av de øvrige prestisjeprisene, selv om Brie Larson vant veldig fortjent, og at det var unektelig stilig å høre Alejandro González Iñárritu snakke “bli ferdig med talen nå”-musikken i senk når han vant for Beste Regi.
Alt i alt var det en del frustrasjon knyttet til Oscarutdelingen for 2016. Mye av seremonien var oppslukt av et mislykket forsøk på å “eie” kontroversene og kritikken som akademiet som institusjon har mottatt uten å faktisk gjøre noen meningsfulle endringer, eller i det minste de minste tenkelige blidgjørende gester. Det virket i større grad en før som dødskrampene til en organisasjon og tradisjon som ikke klarer å følge med i tidene. Jeg håper selvfølgelig at jeg tar feil og at Oscarene tar høyde for at tidene forandrer seg, og at de får somlet seg til en Oscar for stuntmenn.