Jeg er ikke den største tilhengeren av Marvels Deadpool, det er noe unikt irriterende ved karakteren for meg personlig. Deler av det er kanskje mitt frådende hat for designfilosofiene som var rådene på 90-tallet når karakteren først ble skapt, og deler av det er at han er kronisk umorsom på den måten man bare kan være når en prøver veldig hardt å være morsom. Så, jeg var egentlig ganske klar til å ikke bli underholdt av Deadpool og, vel, det er ikke en Sleeper Hit som, for eksempel Unfriended, men jeg må påstå det er en langt bedre film enn det en skulle tro.
For de uinvidde, er altså Deadpool historien om Wade Wilson (Ryan Reynolds,) tidligere leiesoldat, nå sinnsyk udødelig mordmaskin med en skrudd sans for humor. Wade har en spesielt aggressiv form for kreft, og prøver å redde livet ved å delta i et hemlig program som prøver å skape superhelter, ledet av den sadistiske, og veldig veldig britiske Ajax (Ed Skrein.) Wade, nå mutert til å ha Wolverine-aktige helbredelseskrefter, klarer å rømme og sverger hevn, as you do. Noe motvillig med på det Tarantionaktige hevntoktet er også X-Men-medlemmene Colossus (Stefan Kapicic) og Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand,) som har den ganske omfattende oppgaven å være Straight Guy til Deadpools Funny Guy.
Ja, for humoren står altså sterkt i fokus, og for det aller meste er det godt håndverk. Det er et par vitser som ikke lander helt, men for det aller meste er vitsene godt strukturerte og oppfinnsomme. Jeg ble egentlig positivt overrasket over hvor få “popkultur for popkulturens skyld”-vitser filmen hadde. Om jeg skulle trekke noen poeng, er det et par vitser som er drevet av hvor kynisk filmen kan være. Det er ingenting som tidlig 00-tallets superheltfilmer kunne være på sitt mest sykelig selvbevisste, men det er en eller to gags som fikk meg til å glede meg til filmen var ferdig med å demonstrere hvor kynisk og “edgy” den var. Kanskje jeg begynner å bli gammel.
Ikke at humoren er alt Deadpool har for seg, skjønt det kanskje er hovedfokuset. Filmens actionsekvenser er også velkonstruerte og oppfinnsomme, og de gjør mye gøy med en hovedperson som ikke kan dø. Det er også oppmuntrende at filmens meta-vits om dens lave budsjett ikke strekker seg til actionsegmentene, og i stede bruker en ikke ubetydelig del av budsjettet på spreke action-beats. En kunne påstå at slik fokus på setpieces og action er kortsiktig og simpel filmhåndverk, men på den andre siden er det gøy. Veldig gøy.
Deadpool er en snodig film å skrive om. Det er mange ting som på et rent håndverksnivå er galt med den. Det hele er skrevet som en billig 90-tallsfilm, helt ned til den kidnappede kjæresten (Morena Baccarin,) men den har øyeblikk av drama som faktisk fungerer, i alle fall i en film som ellers er heller tåpelig. Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg ser mesterstrøk der det ikke er noe, en slags filmkritiker-apofeni og at Deadpool dekker over så-som-så håndverk med en vits, eller om vi har med en eller annen logisk endepunkt for 90-tallets selvironi her.