Frozen

Disney har hatt sine opp- og nedturer den siste tiden, men etter at de kjøpte opp Pixar, vil jeg si at kvaliteten på filmene har trendet oppover. Jeg kunne skrevet en del om disse endringene, og en dag skal jeg nok det, men for øyeblikket holder det nok å si at dagens film, Frozen, satser på å fortsette den oppadgående stigningen, selv om reklamekampanjen prøver å få det til å se ut som en under middels Dreamworks-komedie.

Frozen følger to prinsesser i den vagt norske byen “Arendelle.” Anna (Kristen Bell) er energisk og lysten på livet, mens den kommende dronning Elsa (Idina Menzel,) er reservert, nevrotisk, og lever i konstant frykt for at de magiske is-kreftene hennes skal komme for dagen. Når det skjer, flykter Elsa for å være alene med kreftene sine, og ved et uhell kaster hun Arendelle inn i en evig vinter. Det er nå opp til Anna, og etter hvert  ishandleren Kristof (Jonathan Groff) og den levende snømannen Olaf  (Josh Gad), å få kontakt med Elsa og lappe sammen forholde mellom dem, og mellom Elsa og verden som helhet. Filmen har et til tider heseblesende tempo, spesielt i første akt. Farten er lav, men det skjer mye på relativt kort tid, filmen er heldigvis ganske tydelig på de aller fleste ideene de prøver å få satt opp. En eller to ting er ganske vage, men det er vel innenfor Disney-eventyr-logikk, og plottet tar oss fra det ene emosjonelle øyeblikket til det neste med mye energi og, til tider, sang.

Det synges altså en hel del. Mesteparten av det driver plottet videre uten noe videre haloi, men vi får også ett par spesielt gode sanger. Best av dem er nok Elsas sang “Let it go,” en spektakulær showstopper av et sangnummer som minner meg litt om “Defying Gravity” fra musikalen Wicked. Parallellene mellom disse to nummerene er nok ikke tilfeldig, siden Idina Menzels kanskje største rolle er fra Wicked, og det er ikke å stikke under en stol at et bærende spørsmål i Frozen er om Elsa kommer til å sitte ved skurke- eller heltebordet, et spørsmål som riktig nok er mer “open and shut” i Wicked, siden den handler om ungdomstiden til den onde heksa fra vest i Trollmannen fra Oz.

Jeg nevnte at reklamekampanjen gir et litt feil inntrykk av filmen. Det er humor i filmen, men spilloppene til Olaf, snømannen som vil oppleve sommer og varme og ikke skjønner hva dette vil bety for hans egen velvære, kommer sjelden i fokus. Olaf er et “comic relief” i ordets rette forstand, og de morsomme scenene er stort sett der for å lette litt, men ikke for mye, på stemningen etter et spesielt tungt eller intenst øyeblikk. Jeg er personlig en fan av å la de tunge, intense eller grimme øyeblikkene gå uten forsøk på å dempe det, a la Paranorman, men Frozen balanserer godt mellom drama og komedie, så det er ikke noe jeg mener det er noe å trekke for.

Frozen kunne gjort en eller to ting som ville løftet den fra en særdeles god Disneyfilm til en ekstraordinær film, men det blir småplukk fra min side. Frozen er lett Disneys sterkeste film siden de gikk over til den 3D-animerte stilen de bruker i dag, og med tanke på at både Tangled og Wreck-it Ralph var rimelig gode, burde det si litt. Om du ikke har sett den enda, kom deg på kino! Følg med over helgen, da jeg planlegger å skrive et spoiler-innlegg, hvor jeg diskuterer hva som funker bra og hva som kunne funket bedre i filmen i mer detalj.