Det slo meg akkurat at dette blir den andre romantiske komedien jeg skriver om på rad, etter at jeg har sagt at jeg ikke liker romantiske komedier noe særlig. Jeg forsvarer dette med at Love Actually er en britisk romantisk komedie, og britisk humor er gøyalt, også er det jul, så da får det bare være.
Det er nok ikke riktig å si at Love Actually har en historie som sådan. Det er kanskje riktigere å si at den har et tema, det vil si kjærlighet, i de vilt varierende formene de kan oppstå, vises, og gå litt på tverke. Historiene er koblet sammen via de respektive hovedpersonenes forhold, familiære eller ellers, med hverandre. Personlig er jeg svak for Bill Nighy-segmentene, hvor han spiller en avdanket rockestjerne på jakt etter en siste hit, og Colin Firths historie, om kjærlighet på kryss, og tross, av en språkbarriære. Det er merkelig, for jo mer jeg tenker på historiene og hvordan de er satt sammen, jo mer slår det meg at det ikke burde virke. Med så mange forskjellige plot, eller spesielt prominente subplot, er det relativt lite dybde å hente, og det kunne fort bli flatt.
Så, hvorfor virker det? Jeg tror mye av det har med skuespillet. Love Actually er en britisk skuespill-buffet jeg knapt har sett maken til, og det er ikke mange av dem som ikke tar det helt ut. Colin Firth er igjen favoritten, mye takket være at han leverer en monolog på (veldig) dårlig portougisisk som lokker frem glad-tårene som få andre. Jeg kunen egentlig listet opp mesteparten av rollelista, men jeg skal være, jeg føler poenget mitt er tydelig nok illustrert.
Love Actually kan virke kompleks, for ikke å si vanskelig å skrive litt men ikke mye om, i det at det er mange navn og småhistorier å holde styr på, men det er en koselig film med et oppløftende og hyggelig budskap, og en solid julefilm, selv om man ikke er en stor fan av denslags.