FLCL

I det vestlige filmmarkedet er det sjelden et godt tegn når noe kommer ut på hjemme-formater uten å først være innom enten kino eller TV. “Direct-To-Video”-produksjoner har gjerne mindre budsjett, mindre oppfinnsommhet og mindre av det meste ellers, men i Japan er det ikke altid slik. FLCL (utl: “Fooly Cooly” av en eller annen grunn) er en hjemmevideoutgivelse fra Studio Gainax, et studio som ble kastet med barten først inn i berømmelse og rikdom når de laget Neon Genesis Evangelion, en oppvekstfortelling med kjemperoboter og religiøse og depressive overtoner, og senere har gjort en sådär jobb med å følge opp suksessen, med noen hyggelige overraskelser i blandt.

flcl-poster

Å bli voksen er ikke lett, og tenårene er vanskelige for alle, men kanskje spesielt for 12-årige Naoto Nandaba. Han er langt fra fornøyd med livet sitt, det er kjedelig og fult av folk og ting han ikke forstår. En av de tingene forandrer seg når han møter Haruko Haruhara. Vel, møter og møter. Hun rir inn på en vespa og slår ham i hodet med bassgitaren sin, noe som forårsaker en endring i Naoto, og ikke bare den umiddelbare strukturelle endringen en skulle forvente. Naotos panne er nå blitt en portal som med jevne mellomrom hoster opp roboter. Stort mer kan jeg ikke si om plottet, men det er mindre fordi det på et tekst-plan er mer eller mindre nonsens herifra og ut. Det nevnes en rompirat som Haruko har en eller annen interesse i, en etterretningsorganisasjon og en lyssky bedrift som kanskje eller kanskje ikke er aliens.

Ikke at FLCL gir deg mye tid til å tenke på om plottet gir mening eller ikke. Mesteparten av scenene er hektiske, bråkete, og flyter på en merkelig ikke-logikk, en slags Loony Tunes møter South Park møter Japan. Serien er så godt som ren Id, og den har en animasjonsstil som passer. Studio Gainax har blandet tradisjonell animasjon, mer flytende tradisjonell animasjon, storyboardformat, kollasjaktige teknikker, og omtrent alt annet de kunne tenke seg, og det gir serien en unik visuell stil,for å si det mildt.

Med det sagt, vil jeg ikke si at FLCL er bare nonsens. På et tekstnivå, er det mye av det, ja, men subteksten er faktisk overraskende sammenhengende. FLCL er en oppveksthistorie, og bruker overdrivelse til å understreke poengene sine. Foreldre er teite når en vokser opp, så Naotas far er en pervers idiot, jenter er vanskelig å bli kloke på så Haruko er bokstavelig talt en alien (kanskje,) kroppen din forandrer seg på måter som du kanskje ikke forstår, så Naotos hode hoster opp roboter og er en direktelinje til en eller annen kosmisk energikilde (eller noe slikt?) Hele dette robot-styret har også et veldig fallisk preg, så det er nok mer enn en dash om seksuell oppvåknelse og frustrasjon her også.

Det er ikke å nekte for at serien er morsom når den er på sitt sprøeste, men personlig husker jeg mer av de roligere øyeblikkene. “Ingenting spennende skjer her, noensinne” sier Naoto i seriens første minutt, og så senere, etter at den ovennevnte vespa-ridderen har kjempet mot en robot bevepnet med en bassgitar. Serien makter også å være overraskende gripende, oftest når den roer ned tempoet.

Musikken til serien er også svært passende, The Pillows leverer et mildt sagt eksperimentelt J-Rock-soundtrack som passer seriens mange stemninger som hånd i hanske, og nok i stor grad bidrar til å få seriens mer melankolske øyeblikk til å fungere. Ikke for å si at The Pillows ikke er med på tonene når det er det glade vanvidd som står på menyen, så klart.

FLCL er en opplevelse med en hel del lag. Du kan se på det som en slapstick-maraton, eller du kan virkelig sette deg inn i symbolikken og karakterene. Jeg ville vel å merke ikke anbefale å prøve å følge hovedplottet i noen nevneverdig grad, siden det er lagt opp til å grense til det uforståelige, når det ikke flyr over grensa i full fart på en flyvende bassgitar, kledt i et kaninkostyme.

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Komedie, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.