Jeg er ikke helt sikker hvordan det har seg at jeg ikke har sett noe særlig med Bollywoodfilm. Jeg har svært lite i mot sangnummer som metaforer for emosjonelle røyrsler, jeg leser gjerne undertekster, og lengde er ikke noe stort hinder for meg så lenge det er underholdende. Så, hvorfor har jeg ikke sett noe særlig indisk film? Sannelig om jeg vet, men dagens film, Dhoom, får meg til å lure på om jeg burde se mer.
En motorsykkelbande raner banker og pengetransporter i Mumbai, og takket være deres avsindig raske sykler og planer av deres nådeløse sjef Kabir (John Abraham) er politiet helt ute av stand til å fange dem. Jai Dixit (Abhishek Bachchan) jobber på saken, og snapper med seg motorsykkelkjøreren Ali (Uday Chopra) i håp om at hans lyssky motorsykkelhandel kan gi ham en sjanse til å fakke skurkene. Det som følger er umiskjennelig en “Buddy Cop”-affære, selv om bare en av de innvovlerte partene er politimenn av yrke.
Filmens plot er ikke spesielt spektakulært på noe plan, Kabir og Jai utvikler en slags haltende bromance, men jeg vet ikke om det er noe jeg vil kalle en tvist, så mye som en variasjon over et velkjent tema. Der filmen skinner, vel å merke, er scener hvor hovedpersonenes personligheter kolliderer på underholdende måter. Chopra og Bachchan spiller bra av hverandre som et Funny Guy/Straight Guy-team, og jeg føler det hjelper å bære mesteparten av andre akt
Actionscenene i filmen er et eller annet sted mellom sjarmerende 90-talls B-film-action og fullstendig galematias. Mange av actionscener tar seg slike friheter med fysikkens lover og all form for konvensjonell plausibilitet at det er vanskelig å ikke le, men de er underholdende, mye på samme måten som en wire-fu-film er underholdende, så jeg kan ikke klage. Filmen har også en del musikalscener, men de er relativt spredt ut i filmen. Jeg skulle sagt de ikke dominerer filmen noe særlig, men de ender opp med å være det mest minneverdige delene av filmen.
En annen ting som er interessangt med Dhoom er at det er vanskelig å snakke om sjangere når en snakker om den. Dhoom, og andre Bollywoodfilmer etter det jeg blir fortalt, operer ikke med sjangere på samme måte som vi gjør i vesten, og tonen, stemningen og den visuelle stilen varierer fra scene til scene. I skurkenes hovedkvarter er alt filmet som en krim-thriller, scenene med Jai og Ali hopper fra komedie av forskjellige slag til action avhengig av hva slags scene det er. Som Roger Ebert sa i en anmeldelse av en Bollywoodfilm: “In Bollywood, when you go to the movies, you really go to the movies.”
Dhoom er en film jeg kan anbefale på det varmeste til alle som setter pris på en litt tåpelig film som like vel har nok minneverdige elementer til å rettferdiggjøre de to timene filmen varer. Oppfølgeren, Dhoom 2, er ikke like god i mine øyne, men det er kanskje delvis fordi Jai og Ali tar baksetet i store deler av akt 2 og 3 til fordel for et par subplot som ikke helt klikket for meg, men det er fremdeles underholdende nok, så sjekk den gjerne ut. Jeg har hørt gode ting om Dhoom 3, men jeg har ikke hatt sjansen til å se den enda.