Vi har kommet frem til et punkt hvor hva nå enn Marvel Studios utgir har en tendens til å være sommerfilmenes høydepunkt, og jeg vet ikke om det er sunnt for Blockbuster-scenen som helhet, men det er vanskelig å ikke bli litte grann spent når Marvel lover en action-komedie med Space Opera-elementer og plenty av glimt i øye. Så, holdt Guardians of the Galaxy opp mot mine etter hvert så høye forventninger?
I Guardians of the Galaxy følger vi Peter Quill (Chris Pratt,) en sjarlatan og vagabond som har fått for seg at han bør kjennes under kallenavnet Starlord. Når Peter, jeg beklager, Starlord, finner en mystisk kule som halve galaksen etter sigende vil ha tak i, slår han seg sammen med den morderiske Gamora (Zoe Saldana,) den omtrent like morderiske Drax (Dave Bautista,) og hodejegeren Rocket (Bradley Cooper,) en snakkende vaskebjørn, og hans livvakt/BFF/prydbusk Groot (Vin Diesel) for å redde galaksen, om ikke annet på grunn av selvinteressen som beboere i den. Skurken denne gangen Ronan The Accuser (Lee Pace,) en bombastisk selvoppnevnt hevner av Kree-rasen som ønsker å bruke Quills nyfunnete skatt for å fremme sine egne agenda.
Det kanskje umiddelbart mest slående med Guardians er kanskje hvor fargerik og retro-sci-fiete den er. Ikke at noen av Marvels filmer sliter med den livløse “baby’s first color correction”-tonen som plager mye film i disse dager, men Guardians tar den virkelig et steg lengre. Det er aliens med alle slags hudfarger, eksplosjoner og strålepistoler i alle slags farger, det er en fargerik energi ved det hele som minner meg en hel del om Det Femte Element, eller kanskje Mass Effect 2, på en god måte.
Filmens tone står også til fargepaletten. Noen ganger virker det som Guardians-gjengen lykkes bare fordi de er ute av stand til å ta seg selv seriøst, i alle fall i forhold til hvordan ingen av skurkene har et intensitetsnivå under “Götterdammerüng.” Det burde egentlig være mindre sjarmerende, men den uformelle tonen heltene ofte tar er skrevet med genuin sjarm og vittighet, så en kommer unna med mye. Selv en av Peter Quills siste finter, som i en mindre vittig film bare burde vært teit, virker som et stykke så-teit-at-det-må-virke geni, på linje med å gi Voldemort en eksploderende sigar. Tro meg, du skjønner det når du ser det.
En annen tinge som får humoren til å henge godt sammen, og jeg skulle virkelig ønske flere filmer gjorde noe lignende som dette, er at humoren ofte følger en ganske vanlig funny guy/straight guy-formel, men at rollen som “straight guy” ser ut til å gå på rundgang. Gruppen har ingen identifiserbare id eller superego, og hvem som har den sinnsyke planen eller ideen og hvem som prøver å kommunisere hvor dårlig den planen eller ideen, avhenger av situasjonen. Det hele føles veldig dynamisk, og gruppedynamikken er lagt opp med såpass med fingerfølelse at vi får de underholdende personlighetskrasjene som får funny guy/straight guy-til å virke, uten at plottet må finne en grunn til at ingen dropper “funny guy” på nærmeste astroide etter hans ørtende plan leder hele gjengen inn i uløkka.
Om filmen sliter, er det nok i de øyeblikken hvor den ikke prøver å være morsom. Disse øyeblikkene drar ikke ting ned i noen voldsom grad, men det er noen øyeblikk som prøver litt for hardt å fremprovosere patos, uten nødvendigvis å ha lagt opp godt nok til det. Ikke for det, det er øyeblikk hvor filmen prøver å være rørende og lykkes med god margin, men det er ett par ganger det ikke fungerer og en blir sittende og vente på vitsen, om ikke annet fordi filmen mangler den maniske devil-may-care-energien filmen ellers vibrerer med i akkurat disse scenene.
Guardians of the Galaxy er en heidundranes sommeractionfilm, og klarer både å være mer spektakulær og mer morsom enn jeg hadde regnet med. Den komiske timingen og tuller-du-nå-skalaen på de heseblesende actionscenene gjør filmen mer enn verdt tiden og pengene og se, også er det ikke hver dag en får se Vin Diesel spille et snakkende tre.