47 Ronin

Jeg har et svakt punkt i mitt ellers kvartsaktige hjerte for Kenau Reeves. Ok, fyren har den emosjonelle spennvidden til en planke, men han har en tendens til å velge filmer der det ikke er noe stort hinder, og bruker de evnene han har på en god måte. Eller kanskje jeg bare liker fyren fordi The Matrix kickstarta filmnerden i meg tidlige på 2000-tallet. Vel, en kan ikke treffe blink hver gang, og i dag skal jeg snakke litt om en film som gode gamle Kenau gjerne kunne hoppet over.

47-ronin10

47 Ronin er en av mange gjenfortellinger av historien om de 47 herreløse samuraiene som trosset Shogunens lover for å hevne sin fallne leder. Nytt denne gangen er Kenaus rolle som Kai, en halvt-britisk, halvt-japansk mann som slår seg sammen med de andre 46 for å redde kvinnen han elsker, men aldri kan få. Nytt i forhold til de vanlige tolkningene, er også Rinko Kikuchi, som en hamskiftende heks som jobber for skurken, og en hel skokk med overnaturlige elementer som følger med, blant annet en Tengu-klan som i sin tid trente opp Kai. Jeg er i utgangspunktet ikke i mot overnaturlige elementer, men det passer filmen dårlig, de bidrar ikke til historien i noen grad annet enn å erstatte mulige ambigøse øyeblikk med “a wizard did it.” Skjønt, jeg skal gi filmen dette, å gi Kai et bånd med tenguene gir ham en nokså ok grunn til å være i plottet uten å være “den hvite fyren som er bedre enn de innfødte i å være innfødt”-greia som ofte filmer med paradoksalt anglo-amerikanske hovedrolleinnhavere har en tendens til å være. Ikke at det ikke er elementer av det å finne, men la oss ta det gode hvor vi kan finne det.

Plotmessig er filmen desverre ikke noe særlig å snakke om, det virker som det knapt var noe tid til dramaet etter at verden var etablert, og alle ser ut til å lide av “går steder, gjør ting”-syndromet, hvor det skjer flere ting, men det virker mer som om hovedpersonene, og filmen mer generellt bare flytter om på brikkene for å få gjort alle de tingene de må for at klimakset skal skje. Kanskje det hadde hjulpet om skurkene hadde vært mer tilstede i plottet, en skulle tro at en trollkvinne hvis eneste jobb er å få plottet i gang skulle klare å få til noe litt mer spennende.

Hadde actionscenene vært på plass, hadde filmen vel å merke klart seg betydelig bedre, men selv ikke der har filmen så veldig mye å bidra med. Når actionscenene er nærmest å virke, er det som å se en billigversjon av, for eksempel, Takaishi Miikes 13 Assassins, men så før du vet ordet av det er det menneske vs halvdårlig CGI, og det finnes sikkert gode måter å løse sånne scener på, men 47 Ronin har desverre ikke funnet den.

Alt i alt ville jeg ikke anbefale 47 Ronin til den jevne filmseer med mindre de sitter på en uslukkelig tørst for mer Kenau. Skjønt, Kikuchi er ikke akkurat vond å se på , så du har tross alt det. Med det sagt, finnes det opptil flere bedre filmer som ligner på denne, så gjør deg en tjeneste og se heller en slik en.

Leave a Comment

Filed under Action, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *