Dawn of the Planet of the Apes

Det tok meg en liten evighet å faktisk få sett Dawn of the Planet of the Apes, og jeg er rimelig sikker på at det ikke er et resultat av hvor kronglete tittelen er. Med det sagt, ville det virkelig drept dem å finne en tittel som var 2-3 stavelser kortere? Dawn of the Apes, for eksempel, eller blir det for Romero-aktig? Nuvel, la oss snakke aper.

dawn_of_apes_teaser_poster

Dawn er en oppfølger til Rise of the Planet of the Apes, og tar opp tråden ti år senere. Viruset som gav sjimpansen Caesar (Andy Serkis) sin intelligens har spredd seg til menneskene, og oppfyller sitt formål til å kurere Alzheimers og andre hjernesvinn-sykdommer bare i det at den dreper 99% av jordens befolkning. Caesar og resten av rømlingene fra Rise har dannet en stamme, men den unge sivilisasjonen kommer i kontakt med en gruppe overlevende mennesker. Det burde ikke overraske noen at spenningen mellom de to gruppene stiger fort, og spørsmålet blir fort om Caesar og mennesket Malcom (Jason Clarke) klarer å holde de mer krigshissende elementene av sine respektive stammer, Dreyfus (Gary Oldman) og Koba (Toby Kebbel,) fra å starte en kostbar krig.

En av de mest slående tingene med Dawn er hvor stor tiltro den ser til å ha til publikumets evne til å skjønne og føle empati ovenfor apene. Filmen åpner hos Caesar og hans stamme, og vi får ikke noe menneskelig perspektiv på noe de gjør og hva slags mennesker de er før vel uti filmen. Apene blir karakterisert med enkle men effektive midler, hvordan de oppfører seg mot hverandre, blikk, holdning, etc. Joda, apene kommuniserer en hel del, både gjennom tegnspråk og enkel tale, men vi får nesten vite mer gjennom de delene som ikke er dialog. Det er oppmuntrende hvordan apene er merkbart annerledes fra menneskene, men likevel er gitt en grunnleggende menneskelighet, skjønt det kanskje er riktigere å kalle det sapiens.

Dawn kunne så veldig veldig lett blitt mindre nyansert enn den filmen vi faktisk fikk. Det kunne lett blitt Sivilisasjonens Siste Skanse mot de Distinkt Ikke-Siviliserte Hordene, med all den, vel, ubehagelige bagasjen som følger med det, eller apene som “noble savages” mot de korrupte etterlevningen av en grådig og arrogant rase. Hva vi i stede får er en film hvor det lenge virker som den eneste skurken som sådan er sapiensens mørkere side. Det ender på et mer hollywoodsk sted en det, så klart, men det er bygd opp såpass vel at jeg ikke kan klage på det.

Ikke at plottet går helt uten å hakke litt, mener jeg. Plottet flyter for det meste veldig naturlig, men jeg mener at plottets insistens på å inkludere den paranoide, nevrotiske plot-devicet av en mann, Carver (Kirk Acevedo) er kanskje filmens mest klumsete element. Det er ikke noen stor plage, men manusforfatteren i meg kan like vel ikke for å tenke at en ekstra runde i omskrivingsmølla kunne integrert Carvers funksjon i plottet på en mer knirkefri måte.

Dawn of the Planet of the Apes slår meg som en veldig lite typisk sommerfilm. Joda, spesialeffektene er der, apene er fremstilt med glimrende CGI og du kan si hva du vil om ideen om sjimpanser som rir på hester mens de fyrer av ett maskingæver i hver hånd, men spektakulært er det. Med det sagt, er det en ettertenksomhet over det hele. Filmen har få konkrete svar, og bygger opp spenning gjennom sympatiske hovedpersoner av begge raser i stede for fiendtlighet mellom protagonist og antagonist, det er godt og spennende, men også mer emosjonelt utfordrende enn den jevne sommerfilm. Sånn i avsluttningen vil jeg også nevne at Dawn er overraskende godt satt sammen på den rent tekniske, ikke-CGI-siden av ting, med tanke på at Matt Reeves også regissert Cloverfield, som lett er den mest visuelt slitsomme filmen jeg kan huske å ha sett, godt folk kan lære og forandre seg.

Leave a Comment

Filed under Action, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.