Filmpreik: Oslo Kino

Jeg liker å gå på kino. Lyden er bedre, bilde er større, og opplevelsene er stort sett mer engasjerende. Jeg har sett en del halvdårlige filmer som jeg koste meg relativt mye med  fordi det var på kino. En annen fordel er at kinoen er det mediumet som får filmene først, men i Oslo by er dette tydeligvis ikke så sikkert lenge. Tidligere i år fikk Oslo Kino på pukkelen når de ikke viste Captain America: The Winter Soldier, og nå er de på gang igjen, og denne gangen er det Transformers: Age of Extinction samt et knippe filmer fra samme distribusjonsselskap, som ikke er på plakaten. Så, dette er vel noe en kan mene litt om, tror du ikke?

En tid tilbake ble Oslo Kino privatisert og solgt til danske Egmot Forlag. For å legge kortene på bordet med en gang, synes jeg dette var et feilgrep basert i ideen om at privat sektor kan forbedre offentlig sektor uansett omstendigheter, for ikke å snakke om at det virker svært korttenkt å mer eller mindre gi en privat bedrift et de facto kinomonopol innenfor Oslos grenser, men nok om det. Saken er i alle fall slik at privatiseringen er noe unik i norsk sammenheng, siden vi i all hovedsak har offentlige eide kinoer.

Stridens eple mellom Oslo Kino og United International Picture (UIP) ser ut til å være en prisøkning på 10% leie av UIPs filmer, noe Oslo Kino ikke går med på, siden det ikke er en generell prisøkning (Oslo Kino.) Det hele ser ut til å være, som best jeg kan finne ut, ett forsøk på å sette en presedens vis-a-vis private kinoer i Norge. Inger Merete Hobbelstad teoretiserer i Dagbladet at omleggingene av organisasjonen Film og Kino til et bransjeorgan for både private og offentlige kinoer har ført til

“…murring fra filmdistributørene, som mener det er betenkelig at private aktører med profitt som mål skal være så tungt inne i en organisasjon som forvalter offentlige, mangfoldsfremmende midler.”

Når sant skal sies, har jeg ikke sterke meninger om hvem som har rett i denne konflikten. Jeg tviler ikke et sekund på at Oslo Kino vil skvise ut hver en krone de kan av sine kunder og beholde så mye som mulig, og distibutørene kan nok ikke være mye bedre, men de to kan dolke hverandre i ryggen, eller alle andre kroppsdeler de kan nå, og det plager meg ikke stort. Problemet er vel å merke at vi kundene havner i mellom, og det slår meg som ganske åpenbart at begge partene regner med å få folket på sin side, i den grad de bryr seg noe særlig.

Det mest irriterende med hele situasjonen er hvordan det ikke virker som noen har tenkt nok på hva de skal gjøre på noe plan av prosessen. Jeg tviler sterkt på om vi hadde hatt disse problemene om Oslo Kino ikke hadde blitt privatisert, eller om hele greia ikke hadde blitt solgt i en stor bit. Det kan være hippien i meg som snakker, men jeg mener en ikke kan forvente at et privat firma som er like stort og har like få konkurrenter som et offentlig ett uten at det begynner å tråkke kundene på tærne. Jeg håper personlig Oslo Kino og UIP klarer å komme til en enighet, og at Oslo Kino kan styre klar fra lignende blemmer i fremtiden. Om de ikke viser de filmene folk har lyst til å se så tidlig som mulig, kan de vel egentlig bare spare seg hele bryet med kinodrift.

Leave a Comment

Filed under Filmpreik, Preik

Leave a Reply

Your email address will not be published.