Rise of the Planet of the Apes

Jeg tror ikke jeg helt skjønner popkulturens fascinasjon med aper. Ok, fra et rent psykologisk perspektiv skjønner jeg at mange av dem er like nok mennesker til å tillegges mye sympati uten å bli så like at de trekker ubehagelige paralleller, men jeg er ikke helt med på dybdene denne fascinasjonen går til. Se også: Bacon. Aper på film var lenge vanskelig, ikke at det stoppet originalen dagens film er basert på, men med moderne motion capture-teknologi kan en gjøre en del imponerende ting. Oppfølgeren til dagens film, Dawn of the Planet of the Apes kommer ut om ikke så alt for lenge, så dette er vel en så god tid som noen til å komme i kontakt med vår indre sjimpanse.

RiseOfThePlanetOfTheApes_QUAD-FINAL

Rise of the Planet of the Apes, kanskje nyere filmhistories mest klumsete tittel, følger sjimpansen Caesar, gitt liv av Mo-Cap-skuespilleren Andy Serkis. Forskeren Will Rodman (James Franco) bruker Caesar til å teste en mulig kur for Alzheimers, og denne kuren gjør Caesar mer intelligent. Desverre blit Caesar dårlig behandlet til tross for sin menneske-aktige inteligens, og dette motiverer ham til å lede sine primat-brødre i et opprør mot menneskeheten, samtidig som retroviruset som gav ham hans intelligens viser seg å være langt mindre helsigt for mennesker.

Filmen er interessang i det at Caesar er hovedpersonen, en mindre god tolkning av det samme generelle plottet kunne lett satt Francos rollefigur i hovedperson, og jeg tror det ville vært en feil. Ok, Will er en sympatisk figur, og interessang i det at han ender opp med å forårsake noen ganske store problemer med gode hensikter, uten at det nødvendigvis blir det ludditt-hysteriet som “har vitenskapen gått for langt”-historier har en tendens til å bli. Det som gjør Rise enestående er at den er laget med såpass tro på publikumet at de forventer at vi skal føle empati med og engasjement for en hovedperson som ikke er et menneske, selv om hans menneskelighet er en sentral del av filmen.

Det hjelper, vil jeg påstå, at Serkis har et virkelig talent for å kommunisere gjennom mo-cap, og kombinert med noe av den mest naturtro CGIen jeg har sett, er det vanskelig å ikke bli revet med av historien. Til storbudsjetts-sommerfilm å være er Rise overraskende nyansert, skjønt moralen ikke er å ta feil av, dyremishandling er ikke noe å samle på.

Det slår meg når jeg tenker på det at Rise bygger opp spenningen relativt sakte. Ok, de kommer til ape-opprøret hvor en gorilla slåss mot et helikopter til slutt, men filmen har virkelig jobbet hardt for å komme seg dit, og første gang Caesar aktivt yter motstand mot mishandlingen han blir utsatt for er utrolig effektiv takket være hvor effektivt filmen har bygget opp omstendighetene og karakterene som er involvert.

Jeg sliter litt med å sette fingeren på hvorfor jeg mener det, men det er noe historie-aktig over hvordan Rise of the Planet of the Apes fremstiller det fiktive apeopprøret, det kan ha noe med hvordan situasjonen blir fremstilt som nyansert og uten noen eksplisitte skurker. Ok, en har usympatiske antagonistiske figurer, men den relative mangelen av skurker som står bak plottet er definitivt forfriskende.

Leave a Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.