En av de store fordelene med Sci-Fi som sjanger er at en kan gjøre spennende ting med settingen, spesielt ser mye moderne Sci-Fi ut til å briljere i “setting som metafor”-kategorien. Ok, det er mange filmer som bare kaster inn futuristisk nesten-magi for å sprite opp actionscenene eller få plottet til å henge sammen, men vi har også en hel del filmer som gjør det riktig og bruker en uvanlig setting for å si noe om livet i nåtiden, eller mer generelt om det å være menneske. Jeg mener In Time i alle fall gjør et godt forsøk på dette, selv om den kanskje snubler i utførelsen. 
Tid er penger i In Time-universet, bokstavelig talt. Sykdom og naturlig død er kurert, men en lever ikke evig. I utgangspunktet lever en bare ett år etter en fyller 25, men en tjener og bruker timer, dager og år som en ville penger. Resultatet er, som en kunne forvente at de rike eier millioner av år og praktisk talt er evig unge, mens arbeiderklassen lever minutt for minutt. Will Salas (Justin Timberlake) er en av de sistnevnte, men bare til han møter en millionær som er lei på livet, og gir sine gjenværende år til Will som en form for selvmord. Brått væpnet med ressurser som han knapt kan fatte omfanget av, setter Will ut på et hevntog for å prøve å gjøre noe med status quo, men hans nye rikdom tiltrekker seg interesse fra autoritetene, represenetert av politimannen Raymond Leon (Cillian Murphy.) Sånn om det ikke var åpenbart fra settingen, er det hele en eneste stor metafor for moderne kaptialisme og den rollen den har i å øke avstanden mellom rik og fattig i de rikes favør. Det er ikke en spesielt subtil metafor, men jeg mener det kanskje er på tide, tross alt har actionfilmer i vesten hatt en viss høyrevri en stund, og det er kanskje på tide å gi den andre siden sin plass i solen.
Plottet og hovedpersonens plass i det er kanskje det største problemet i filmen. Will Salas er en sympatisk nok karakter, men det føles ikke som han gjør så mye, selv når han faktisk kommer til det punktet hvor han handler, føles det mer som enda en reaksjon. Ting skjer med ham, og vi må nesten gjette på akkurat hva han føler om det. Jeg har forsåvidt ikke noe i mot at en historie starter med et sammentreff, men det blir ofte veikt om hovedpersonen ikke tar styringen. Skjønt, det kan hende jeg er urettferdig, og at Will brygger på en plan fra første øyeblikk, men filmen har absolutt ingen hast med å kommunisere det, litt på samme måte som filmen ikke helt makter å bestemme seg om Wills forhold til sin avdøde far, og hvem denne mannen var før han døde, var en viktig del av plottet eller bare en paradoksalt sentral bidetalj.
Ikke at filmen er helt tapt bak en vogn, mener jeg. Det er noe katartisk, om ikke noe naivt, over løsningen Will ender opp med å finne på det hele, og filmen har en eller to scener som bruker de tikkende klokkene som måler en persons gjenværende tid på jorden til relativt god effekt, selv om jeg er overbevist om det hadde hatt større effekt om vi hadde hatt et klarere bilde på hva som foregår i hodet til hovedpersonene. In Time er en film som mener vel, men virker å ha vært så ivrig til å fortelle en historie satt i universet den har kokt i hop at den snubler litt over sine egne bein når det kommer til å levere denne historien. Det er ikke en uvanlig problemstilling i Sci-Fi, men det er likevel ergelig når slikt skjer.