The Amazing Spider-Man 2

Jeg fikk aldri somlet meg til å se The Amazing Spider-Man, det er rett og slett vanskelig å mønstre entusiasme for filmer som blir beskrevet som “filmmaking by accounting,” og etter alt og dømme var denne mangelen av entusiasme delt av Sony. TAS var, blir det sagt, vel så mye en innsats for å beholde Spider-Man-rettighetene Sony kjøpte av Marvel før Marvel fikk det for seg å starte hele dette sinnsyke filmuniversprosjektet sitt. Med det sagt var jeg forsiktig optimistisk når jeg gikk inn for å se oppfølgeren, og hvordan gikk det? Amazing-spider-man-2-poster

I The Amazing Spider-Man 2 fortsetter såga om Peter Parker (Andrew Garfield,) en Helt Vanlig High School-Elev (TM) som blir bitt av en radioaktiv/genmodifisert edderkopp og får superkrefter, du har hørt det før. Det dreier seg for det meste rundt superskurken Electro (Jamie Foxx) og Peters videre utforskning av et komplott som drepte foreldrene hans. Om plot-synopsiset virker litt spakt, er det ikke uten grunn, siden filmen ser ut til å være skrevet på teflon, og det hjelper ikke at den generelle strukturen krenger under det alt for vanlige presset av for mange superskurker. Mer kyniske sjeler enn meg (om de finnes) kunne kanskje spekulere om filmen var laget mer for å sette opp for oppfølgere enn å, du vet, lage en faktisk film ut av det. Filmen går kanskje mest i dybden når den skildrer forholdet mellom Peter og High School-kjæresten Gwen Stacy (Emma Stone), og om du så mye som har tatt i en Spider-Man-tegneserie, vet du nok hvordan dette ender.

Når plottet får somlet seg ut av de forskjellige bakevjene det havner i til tider, og vi får Spider-Man-action, er filmen til tider underholdende. Filmens klimaks, hvor Spider-Man slåss mot Electro i et futuristisk kraftverk er en spektakulær superhelt-slåssescene, godt på linje med det beste Marvel Studios kan by på, og det er nesten kult nok til at jeg glemmer hvor høyt jeg lo når jeg så at Electro fikk sine superkrefter når han ble bitt av genmodifiserte elektriske åler. Nuvel, filmen bruker en slags tegneserielogikk i begge tilfeller, så en får vel ta det gode med det onde.

Filmens største fordel er nok til hvor stor grad den lar seg selv være tegneserieaktig. Til tider blir det cheesy, joda, men det er også forfriskende å se Spider-Man hoppe rundt og være Spider-Man, teite replikker og tvilsom omgang med fysikkens lover inkludert. Ok, den fargerike entusiasmen er så godt som borte når Garfield har maska av, men jeg tar det der jeg kan få det.

The Amazing Spider-Man 2 er en popkornfilm, rett og slett, sterkere på flashy effekter og kynisk kalkulerte vittigheter enn pathos, plot, struktur, den slags.  Jeg kan ikke si jeg kjedet meg på noe punkt i filmen, selv om det er relativt lite som skjer som er interessangt nok til å huske på. Filmen sliter med å holde for mange plot-baller i lufta på samme tid, men det skjer på samme tid for lite, kanskje en uheldig effekt av å konsentrere såpass store deler av Spider-Man-universet rundt den vagt truende Oscorp-bedriften. Joda, en samlet kilde til alt ondt er strukturelt beleilig, men super-interessangt er det ikke. Når alt er sagt og gjort føler jeg at jeg burde være strengere med denne filmen, men utenom det strukturelle rotet, er filmen såpass lett glemt at mesteparten av klagene jeg kan ha med filmen allerede har forsvunnet. Se gjerne noe annet.

Leave a Comment

Filed under Action, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.