The Fifth Element

Så, etter å ha pirka og klaga på en film jeg synes er helt OK, er det nå kanskje på tide med noe positivitet, kanskje til og med litt mye positivitet. The Fifth Element var min yndlingsfilm i mye av min barndom, og selv om jeg ikke har helt den samme nær-religiøse elsken for filmen som jeg hadde dengang da, har jeg sett den i nyere tid, og det er fremdeles en god film.

600full-the-fifth-element-poster

I The Fifth Element følger vi Bruce Willis som Korben Dallas, en drosjesjåfør i fremtids-New York som blir røsket ut av dagligkjøret når omstendighetene drar ham med på en forrykende reise for å redde verden sammen med Leloo (Milla Jovovich,) det “femte element,” fra en typisk vag ond kraft. Element vinner kanskje ingen priser når det kommer til originalitet, men den har den forfriskende ekteføltheten som en velmenende patisje burde ha. Filmen føles på en måte som det samme for fantasy/sci-fi filmer som Pacific Rim var for kjempemonsterfilmer, i det at det er en storbudsjettsversjon av gammel lavbudsjettsfilm.

Visuelt er filmen en glede. I nyere tid har vi fått for oss at fremtiden kun kan vises i to visuelle stiler, klinisk iPod-hvitt eller The Road-skitten, men i Element er stilen heller fargerik, uten å bli glorete.  En kan si hva en vil om de mer dempede tonene i moderne film, men det er noe sjarmerende med en film som ser like energisk ut som den er. Jeg kan vel heller ikke komme unna å snakke om musikken, som er mye like variert og energisk som den visuelle stilen, for ikke å snakke om det fabelaktige techno-opera-nummeret “The Diva Dance” som også er soundtracket til filmens kanskje mest skamløst 90-talls kampscene.

Filmens kanskje største problem kommer nok i form av Chris Tucker som den mildt sagt eksentriske radioverten Ruby Rhod. Jeg har i utgangspunktet ikke mye i mot comic relief-type karakterer, men i Element går Tucker mellom å være helt ok morsom til svært irriterende, spesielt når skrikingen begynner for alvor . Det er ikke Jar Jar Binks-nivåer av irritasjon vi snakker om her, men det er nok til å senke entusiasmen et aldri så lite hakk, i alle fall for min del.

The Fifth Element er enda en av de filmene jeg har vanskelig å si mye konstruktivt om, det er rett og slett en film som gjør meg glad når jeg ser den. Det er en hel del kjærlighet og engasjement lagt i filmen, og jeg mener det viser, selv i sine mindre gode øyeblikk er den uunslippelig sjarmerende.

Leave a Comment

Filed under Ukategorisert

Leave a Reply

Your email address will not be published.