Spider-Man Retrospektiv

Etter The Amazing Spider Man tidligere denne uken, fikk jeg mersmak for superheltfilmer og endte opp med å se Sam Raimis Spider-Man filmer, vel Spider-Man og Spider-Man 2, men jeg har fremdeles en del å si om Spider-Man 3, så da er det vel på tide med ett nytt retrospektiv.

Spider-Man

I den første filmen i serien følger vi igjen Peter Parker, denne gangen spilt av Tobey Maguire, som blir bitt av en genmodifisert edderkopp og derfor får ett sett superkrefter med (vagt) edderkopp-tema som han bruker til å bekjempe kriminalitet etter at hans onkel blir drept.  Jenta er Kirsten Dunst som Mary Jane Watson, og skurken er Willem Dafoe som Norman Osborn a.k.a “The Green Goblin.”

Filmens actionscener er interessange, i det at jeg mener det synes at filmen ble laget relativt kort tid etter The Matrix ble laget, men jeg har aldri hørt noen offisielle kommentarer på temaet. Filmen er forøvrig overraskende nøktern, gitt at Raimi sitter i regissørstolen. Joda, filmen har en Oldsmobile som seg hør og bør, og vi får også se Bruce Campbell i en liten rolle, men filmen er heller dempet, og jeg får på følelsen at Raimi la lokk på den personlige stilen til fordel for en noe tryggere film.

Spider-Man 2

Spider-Man 2 fortsetter omtrent ett år etter forløperen. Peter går nå på universitetet, men sliter med å få endene til å møtes både med tid og penger, og hans “Parker Luck” sparker inn på alle fronter. Skurken denne gang er Doctor Otto Octavius, a.k.a Doctor Octopus (Alfred Molina,) en brilliant fysiker som terroriserer New York med sine fire cybernetiske armer, og for å gjøre det hele verre går Peters barndomsvenn Harry Osborn (James Franco,) ut for å gjøre Spider-Mans liv surt  siden han tror Spider-Man drepte faren hans, Green Goblin fra I.

Spider-Man 2 er en mer solid film en den første, og jeg mener det synes at Raimi er mer komfortabel i regisørstolen enn han var i 1, vi ser definitivt mer av Evil Dead 2/Army of Darkness-Raimi enn før, uten at vi mister pathoset i plottet. Personlig mener jeg superheltfilmer flyter bedre når de ikke forteller om superheltens opphav direkte, og Spider-Man 2 er et godt eksempel

Spider-Man 3

Spider-Man var god, Spider-Man 2 var en forbedring, dette lover virkelig godt for Spider-Man 3, ikke sant? I Spider-Man 3 får Peter vite at mannen som drepte hans onkel ikke bare er i live, han er også blitt superskurken Sandman, og Harry, som pleide å være hans venn, har tatt på seg Green Goblin-rollen for å kvitte seg med Spider-Man en gang for alle. Venom-parasitten, den mystiske svarte gugga som infiserer drakten hans og gjør ham enda sterkere kommer som manna fra himmelen, men den viser seg å være nok et problem som Peter må hanskes med.

Spider-Man 3 er et struktur-kluss uten like. Jeg vet ikke hva det er med superhelt-oppfølgere og denne tendensen til å skrive inn en eller to skurker for mange, men Spider-Man 3 gjør det med glans. Problemet blir enda større når skurkene egentlig ikke har så mye med hverandre å gjøre. Det skal sies at det kan gå for langt motsatt vei (se Amazing Spider-Man 2,) men filmen sliter med å få alt til å henge sammen, og det føles lite tilfredsstillende. Når jeg skal være helt ærlig, er kanskje en del av mine problemer med filmen hvor mye Venom-plotlinene spriker med den tradisjonelle tolkningen. Det er kanskje for mye å be om at Tobey Maguire skal være aggresiv og truende, men de kunne vel gjort noe annet enn dette.

Konklusjon

Spider-Man-filmene er på en måte den første av de moderne superheltfilmene, og det er mye god film i de første to. Ok, jeg mener Raimi dro den personlige stilen sin litt langt i noen besluttninger vis-a-vis den tredje filmen, men 1 er en overraskende ikke-kjedelig opphavshistorie, og 2 spinner videre på plot-tråder og temaer og gjør “større og bedre” på en god måte. Marvel-filmuniverset har kanskje gjort oss bortskjemte for kvalitets-superheltfilm, og det kan være lett å glemme at lenge var disse filmene det beste vi hadde av sitt slag siden Batman.

Leave a Comment

Filed under Action, Film

Leave a Reply

Your email address will not be published.