The Room

Hva vil det si å anbefale en film? Indikerer en anbefaling et visst nivå av kompetanse hos det som blir anbefalt? Kan en anbefale en ting, ikke bare på tross av, men akkurat FORDI det er så dårlig? Jeg har kommet frem til at det er en ting man kan gjøre, i alle fall når det vi får er slik en unik blanding av manglende kompetanse som vi ser i dagens film, The Room.

The Room er et indie-drama skrevet, regisert og produsert av Tommy Wiseau. Vi følger Johnny (Wiseau), hvis liv faller fra hverandre når forloveden hans Lisa (Juliette Danielle) er utro med hans beste venn Mark (Greg “Sestosterone” Sestero.) Plottet er langt i fra imponerende. Joda, ting skjer hele tiden, men det har ikke noe plot å snakke om. Scene etter scene er lesset ned med dialog som ikke går noe sted og føles like naturlig som pærebrus, ingen lærer noe eller forandrer seg på noen nevneverdig måte. Johnny er like mye en perfekt gude-skapning av en mann ved filmens slutt som han var i utgangspunktet.

Så. Hva er det som gjør denne filmen så sinnsykt fengende? Jo, den er slik en perfekt demonstrasjon på hvor dårlig det kan gjøres at det er litt vanskelig å ikke bli fascinert. Halvparten av scenene er såpass ugjenomtrengelige i hva de prøver å oppnå at jeg tviler noen andre enn Wiseau vet hvorfor de er der. Hvorfor tar de på seg smokinger og kaster fotball? Hvorfor sniker et eller meningsløst par bifigurer seg inn i Johnnys leilighet og har sex der? Hva var greia med Denny og dopet? Hva slags aksent er det Tommy Wiseau har? Hvorfor er Lisa slik en ondskapsfull hurpe? Dette og mer er det helt legitimt, om ikke mer eller mindre meningsløst å spekulere i . The Room føles virkelig som en personlig historie, og det er, mener jeg, rimelig å anta at Wiseau har gått i “Just because it happened to you, does not make it interesting”-fella. Det ville, om ikke annet, forklare hvordan plottet ser ut til å vandre uten mål og mening

Ikke for å si at filmens inkompetanse stopper ved plottet, så klart. Filmen presterer på et eller annet vis å se tredve år gammel, ikke ti, power-baladene som pryder filmens mange sex-scener er… mildt sagt cheesy, og Wiseau er en like naturlig og karismatisk frontfigur som en bulldog med ansikts-nerkose. Ikke at det er mye godt å velge i blant skuespillet generelt, men resten av rollefigurene snakker i det minste mer eller mindre ren engelsk.

The Room er rett og slett hypnotiserende i hvor gjenomført dårlig den er, det er ingen andre måter å beskrive den på. Filmens mange sitater sniker seg inn i underbevisstheten og slår leir der, og det er mye morro å finne i hvordan plottet snirkler seg inn og ut av hva som kan beskrives som “intriger” eller eventuelt “meningsløs bullshit.” Det er vanskelig å forklare den perverse gleden som følger med The Room som hånd i hanske, men den er der virkelig.

Oh hi Mark.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film, Komedie

Leave a Reply

Your email address will not be published.