Kampsportfilm har ett par typer historier som går igjen, den vanligeste av dem er nok den shady undergrunns-kampsportturneringen hvor det viser seg, mye til alles store sjokk, at kampene er til døden. Om det er en komentar på den litt slebrige måten kampsportfilm har gjort en aktivitet ment for fysisk og mental trening om til en unnskyldning for voldsorgier, eller det rett og slett bare er en enkel og grei måte å få hovedpersonene i en situasjon hvor de må kjempe med nebb og klør mot et variert sett med motstandere, vet ikke jeg, men det er en tanke å ha i bakhodet. Dagens film er, som dere kanskje har forstått, en av disse.
Man of Tai Chi er et ganske spesielt beist, i det at den er regissert av Kenau Reeves, kanskje best kjent som Neo fra The Matrix. Reeves skal, etter sigende, blitt venner med filmens hovedrolleinnehaver, Tiger Hu Chen under innspillingen av The Matrix, men nok kjendissladder. Hu Chen spiller Chen Li-Hu, en ung mann som ønsker å spre ordet om kamsport-versjonen av Tai Chi han praktiserer. Når han blir kontaktet av den mystiske businessmannen Donaka Mark (Reeves,) er det ikke lenge før han blir dratt inn i den ovennevnte tvilsomme kamsportturneringen. Etter hvert som konkurransen blir hardere, svarer Hu Chen med å dykke dypere inn i sitt eget raseri, og spørsmålet blir fort om hvem den personen han er i ferd med å bli er, og hva han er i stand til. I tillegg er det en ganske glup tvist, men jeg skal ikke ødelegge noen overraskelser.
Når det kommer til håndverket, er Man of Tai Chi ganske solid gjennomført. Actionscenene er spektakulære og godt koreograferte, spesielt i starten før brutaliteten tar helt overhånd, karakteriseringen er effektiv, og plottet humper og går. Riktig nok vil jeg si at plottet mister litt av intensiteten mot slutten av andre akt, men kampscenene gjør en ganske god jobb i å distrahere fra det. Og distraherende er det. Det er også interesangt hvordan koreografien forteller en del av historien. Jo dypere Hu Chen dykker i sitt eget raseri, jo mer brutal og mindre kontrollert blir måten han slåss på, og innen slutten på andre akt er det mindre Tai Chi enn det er god gammeldags grisejuling som gjelder. Det hadde vært irriterende om jeg hadde gått inn i filmen med høye forventninger om å se Tai Chi som kamsport demonstrert, men om det ikke er veldig viktig for deg, er Man of Tai Chi en solid opplevelse som jeg nok kunne sagt mye lurt om hvis jeg ikke hadde hatt noe i mot å snakke om det som skjer mot slutten av akt tre.