Requiem for a Dream

En ser gjerne film, mener jeg, for moro skyld. Det er underholdning som gjelder, og de aller fleste filmer er underholdende på et eller annet plan, i det at følelsen de prøver å provosere frem er positive, eller i alle fall behagelige. Så kommer filmer som Darren AronofskyRequiem for a Dream og kaster en vellaget fastnøkkel i maskineriet til den ellers så velsmurte hypotesen min. Ja, Requiem for a Dream er ikke gøy, langt langt fra gøy, men det er definitivt en film du burde se. La meg forklare, eller i all fall prøve.

requiem_for_a_dream (1)

Requiem for a Dream er, kort fortalt, historien om de mørke avkroker av samfunnet og menneskesinnet som narkotika-avhengighet  drar deg ned til. Vi følger historiene til Sara Goldfarb (Ellen Burstyn,) en aldrene kvinne som begynner på speed for å gå ned i vekt, hennes sønn Harry (Jared Leto) og hans langer-kollega Tyrone (Marlon Wayans) hvis forsøk på å lange seg inn i rikdom går omtrent så dårlig som det kan gå, og Harrys kjæreste Marion (Jennifer Connelly,) som også får kjenne på narkotikaavhengighetens mørke sider. Det vi får oppleve etter hvert som filmen driver mot sitt uunngåelige klimaks føles mindre som ett plot i ordets vanlige forstand som det virker som en spiral ned i den mest absolutte elendighet. Når slutten endelig kommer, er den så godt som fri for forløsning eller katarsis av noe slag, vi blir sittende igjen med en slags beroligende følelse at vi, sammen med hovedpersonene nå har nådd bunnen.

En av de tingene som gjør filmen så effektiv, er at Aronofsky har gått langt i cinematografien for å dra oss inn i hovedpersonenes verden, kutt og montasje-aktige teknikker blir brukt for å simulere blikk og andre ting som, av natur, er vanskelig å vise på film. Aronofsky har også et talent for å kommunisere frykt. Jeg klarer ikke å forklare helt hva det er han gjør, men det er mye det samme som får Black Swans mer forstyrrende scener til å virke. Det er mulig det har noe med den grad vi er plantet i hovedpersonenes hoder, eller kanskje det er mer subtil hoodoo vi har med å gjøre.

Det er ikke å nekte for at Requiem er en estetisk solid film. Visuelt er mye gjort for å dra oss med i tankegangen, mye det samme med lyddesign, og filmens musikk er også virkelig noe for seg selv. Lux Aetherna er kanskje den mest kjente av sangene på soundtracket, og det er ikke uten grunn. Sangen virker nesten for bombastisk for en film som Requiem, men det fungerer virkelig i den konteksten den blir brukt. Jeg ser på sangen i seg selv som et mikrokosmos av filmens mest ubehagelige scener, men det er vanskelig å forklare, jeg tror det er en “du måtte bare være der”-type situasjon.

Requiem for a Dream er slettes ikke en behagelig film, og den briljerer i å få deg til å tenke “ok, nå kan det ikke bli verre,” bare for å vise deg at jo, det kan den. Det høres kanskje ikke veldig gøy ut, og det er det ikke heller, men Requiem for a Dream er en film uten like, og jeg kan så godt som garantere at den vil ha en effekt på deg. Spar den til en dag du har ett plagsomt godt humør å bli kvitt.

1 Comment

Filed under Drama, Film

One Response to Requiem for a Dream

  1. Avatar Christian Kleiven

    Einig i det du skriv. Filmen er langtfrå koseleg, men sterk og god. Hugsar spesielt den intense musikken.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *