Jeg burde gjøre noe ut av disse digresjons-baserte beslutningene jeg gjør vis-a-vis hvilke filmer jeg skriver om, sette dem inn i ett eller annet system, kanskje. Ellers er også det glade vanvidd og løse assosiasjoner ett godt alternativ. I dag, for eksempel, skriver jeg om en coming-of-age-historie som inkluderer kjærlighet ved første blikk og en kvinnelig hovedperson med (av og til) blått hår, men likhetene stopper nok der, Edgar Wrights Scott Pilgrim vs the World kunne knapt vært annerledes fra Blå er den varmeste fargen i tone og presentasjon.
Scott Pilgrim (Michael Cera) faller pladask for Ramona Flowers (Mary Elizabeth Winstead) fra første øyeblikk, det er bare to små problemer som står i veien for ham. For det første, er han allerede i (et slags) forhold med Knives Chau (Ellen Wong,) og for det andre har Ramona syv onde ekskjærester som Scott må hanskes med om han skal ha noen sjans med henne, og siden Scott Pilgrim-universet, uten forklaring eller kommentar, opererer på videospill-logikk, involverer dette slåsskamper som kunne vært transplantert ut av et SNES-spill, med alle de bosser, poeng, ekstra liv og uforklarte kampsport-evner en kunne forvente.
Ja, Scott Pilgrim er kanskje den filmen om videospill som lager minst ut av å unnskylde for kildematerialet sitt, og det er ikke en gang basert på et videospill, men på Scott Pilgrim-tegneserien av Bryan Lee O’Malley. Kanskje det mest forfriskende med den prangende “kung fu plus 90-talls spilldesign”-stilen, vel å merke, er at filmen ikke blir en “style over substance”-affære, og faktisk har en relativt nyansert historie å fortelle. Ja, for Scott må ikke bare overvinne “The League of Evil Exes,” han har også potensialet for å bli nummer åtte i rekken, og det han må gjennom for å ungå det er kanskje ikke like fysisk krevende som å sloss med super-veganere og bollywood-dansende magikere, men det er sannlig ingen tur i parken.
Jeg er ikke verdens største fan av Michael Cera, mye takket være hans tendens til å spille, med relativt få variasjoner, den samme karakteren i en håndfull romantiske indie-komedier. Harmløs, vagt sjarmerende, et slags spinkelt hipster-kosedyr, “adorkable” om du vil. Scott Pilgrim, på den andre siden, er egentlig en ganske uspiselig figur. Han er umiskjennelig Cera-aktig, ja, men mer som en kritisk kommentar på den typen godmodig taper Cera har en tendens til å spille, Scott er en selvopptatt, manipulerende fyr som er handlingslammet av sin egen påtatte tafatthet og tendens til å alltid ta minste motstands vei, selv når det rammer de rundt ham. Filmen toner denne tolkningen av hovedpersonen litt ned i forhold til tegneserien, som absolutt hamrer løs på Scott og hvor selvabsorbert han er, men det er ikke å komme unna at en ikke er ment å kjøpe Scotts “nice guy“-image.
Scott Pilgrim er ikke en typisk Ed Wright-film, som om det totale fravær av kroneis, Simon Pegg og Nick Frost ikke var en klar nok indikator, men Wright’s umiskjennelige stabile grep om tømmene og spesielle glimt i øye er like vel ikke å ta feil av. Det er også interessant å notere seg at filmen skeier fra plottet i originaltegneserien i tredje, og deler av andre akt, siden tegneserien ikke var ferdigskrevet når manuset ble skrevet. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om hvilke av sluttene som fungerer best, men jeg anbefaler å sjekke begge, det er mye god historie mellom de to versjonene.