Fransk film er en av de (mange) filmindustriene jeg aldri har fått helt grepet på, men det slår meg ut i fra det lille jeg har sett at måten de gjør ting på er litt lik norsk film, om ikke med sterkere cinematografi og lignende. Vel, jeg liker ikke tanken på å la hele filmmarkeder passere under radaren, så når Blå er den varmeste fargen kom ut, var jeg ikke veldig sen å be om å få sett den. Jeg kommer til å refere til filmen som Blå videre i innlegget, så min bruk av navnet er ikke ment som en referanse til Tre farger: Blå.
Blå er den varmeste fargen er en oppvekstfortelling hvor vi følger den unge jenta Adèle (Adèle Exarchopoulos) og hennes reise mot voksenlivet, og hennes lidenskapelige forhold med kunstneren Emma (Léa Seydoux.) Det blir en historie full av kjærlighet og tap, og det hele blir voldsomt engasjerende. Jeg er ingen stor fan av oppveksthistorier sånn generelt, skjønt jeg kan gjøre untak for videospill-som-metafor hipstergasmer, men det er ikke å nekte for at historien i Blå er velfortalt og gripende. Filmens lengde gjør den kanskje en bjørnetjeneste i andre akt hvor en lengre periode av plottet vandrer litt hvileløst rundt, selv om det i ettertid viser seg å lede opp til en bent ut hjerteskjærende sett med scener som krever de etter sigende hvileløse scenene som kontekst. Med det sagt er filmen ganske lang, knappe tre timer, og jeg kan lett se det bli litt lenge for de som ikke er like slavisk dedikert til filmkunst som undertegnede.
Og filmkunst er det mye av. Blå er en film som er visuelt vakker på en veldig naturlig måte, lyssetingen føles svært lite kunstig uten å bli matt og fargeløs som den ofte er, utsnittene er vakre, spesielt fokusert på hovedpersonenes ansikter og de små nyansene i uttrykk som kommuniserer overraskende mye. De nære vinklene og uvanlige smale formatet gjør Blå til en svært intim film, om ikke plottet som helhet gjorde en god nok jobb av det fra før. Når en først snakker om intimitet er det vel ikke å komme unna å snakke om sexscenene. Det er en del av dem, og det har vært en del haloi og kontrovers rundt dem. Jeg skal ikke ta debatten om hva som er porno og hva som er kunst her, men jeg mener sexscenene passer inn i og bygger opp under plottet som helhet, og sånn sett kan jeg ikke be om stort mer.
Blå er den varmeste fargen er kanskje ikke ett førstevalg om en vil ha ett tettpakket actionplott i beste sjangerfilmtradisjon, men det er ett svært godt valg ellers, det er tross alt en utrolig sterk kjærlighetshistorie vi snakker om her.