Jeg var farlig nær å vente med å se Mad Max: Fury Road. Mad Max var en av de franchisene fra 80-tallet jeg aldri fikk somlet meg til å se, og jeg er egentlig ganske “ferdig” med postapokalypsen som en setting. Så, tenkte jeg, fikk jeg vente, i alle fall til litt utpå sommeren. Så begynte anmeldelsene å flomme inn. For en sommer-blockbuster tror jeg ikke jeg har sett maken til ensidig og entusiastisk skryt fra alle kanter. Det var nesten nok til å gjøre meg skeptisk, men jeg ga filmen en sjanse, og det jeg fikk var ganske spektakulært, på mer en ett plan.
Når Max Rocketansky (Tom Hardy) blir dratt inn i filmens konflikt, er det i stor grad mot hans vilje. Nux (Nicholas Hoult,) en fotsoldat i hæren til postapokalypse-tyrannen Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne) spenner ham fast på bilen sin når han drar på jakt etter Imperator Furiosa (Charlize Theron,) Joes håndlanger som nå har desertert og tatt med seg tyrannens koner i et desperat forsøk på å nå et bedre liv. Max unnslipper og slår seg sammen med Furiosa, om ikke annet for å unnslippe Joes dødsarmada av postapokalyptiske kjøretøy. Det som følger kan best beskrives som en serie med lange actionsekvenser, hvor en håndfull forskjellige post-dommedag-stammer jager etter Max og Furiosa gjennom en verden av sand, stein, og bisarre værfenomener.
Kanskje det mest umiddelbart oppsiktsvekkende med Fury Road, bortsett fra de gigantiske actionscenene og fyren med en flammekaster på gitaren sin (Iota,) er hvor mye den forteller med få ord. Den skisser opp en hel verden som drypper med karakter og detaljer uten å bruke mye, om noe, tid på å forklare hvordan alt henger sammen. Fury Road er ikke her for å forklare seg, den er der for å vise deg en verden, fult formet og klar for å rives i stykker igjen av filmens handling.
Max selv er litt karakterisert på samme måte. Han sier veldig lite, og mye av bakhistorien hans er implisitt eller vag. Vi får med oss nok om fyren til at Hardy klarer å dra i land en troverdig og sympatisk rolle. Det er vel å merke Therons Furiosa som stjeler showet. Furiosa er en real deal actionhelt og Theron er tydelig komfortabel i rollen. Det er også uvant forfriskende å se hvordan de to hovedpersonene forholder seg til hverandre. Nøkkelordet er pragmatisk, vi får ikke noen lange perioder med kjekling over hvem som er sjef eller traurig mistillit. Det slår meg også i skrivende stund at det ikke er noe romantisk/seksuell spenning å skrive om, noe som er forfriskende.
Fury Road har blitt kalt en feministisk actionfilm, og det er definitivt noe i det. Regissør George Miller har klart vært bevist på å gjøre filmens mange kvinnelige hovedpersoner til faktiske karakterer med agens og dybde, og det er nok ikke til å stikke under en stol at å få Eve Ensler som konsulent også hjalp i den sammenhengen. På plotnivå er kanskje filmens sprekeste implisitte ide at patriarkalske maktstrukturer og ideer om makt er grunnen til at Mad Max-verdenen er en postapokalyptisk sandkasse i utgangspunktet. “Who Killed The World?” som det er tagget på veggen i Joes nå tomme harem. Ikke at Fury Road bruker mye tid på å forklare seg i denne sammenhengen heller, men det er litt av en ide å la ligge på subtekstnivå i en actoinfilm så intens som denne.
Alt i alt er Mad Max: Fury Road en renskåret indrefilet av en actionfilm. Den er full av de elleville actionelementer, eksplosjoner og bøttelass med snodige postapokalypsedoninger som en kan forvente, men også store ideer og en verden som rett og slett drypper detaljer og bakhistorie. Filmen er omtrent så god som hypen sier, så hva venter du på?