Her

Noen filmer bare glipper unna oppmerksomheten min og forsvinner ned i det nær-bunnløse “jeg burde se den en dag”-hullet. Ofte er det en god grunn for det, men av og til ender jeg opp med å spørre meg selv hvorfor jeg ikke har somlet meg til å se den. Spike Jonzes “Her” var en slik en. Vel, jeg fikk omsider somlet meg til å se den, og her har jeg et par ting å si.

her-poster

Theodore Twombly (Joaquin Phoenix) lever av å skrive kjærlighetsbrev, men har et eller kronisk ensomt liv, helt til han møter Samantha (Scarlett Johansson,) og om det ikke er kjærlighet ved første blikk, er det ikke langt fra. Den blomstrende kjærligheten er imidlertid ikke uten utfordringer, spesielt fordi Samantha er et dataprogram, den virtuelle personligheten som bor i Theodores telefon. Spørsmålet er, overraskende nok, ikke om dataprogram kan ha følelser eller hva samfunnet mener om det hele, men heller om de to ganske så forskjellige personlighetene og disposisjonene til de to ikke kommer i veien for et noe ukonvensjonellt forhold.

En av de mest forfriskende tingene med Her er hvor mange forutsigbare, pretensiøse Sci-Fi-feller den danser rundt med den største mulige enkelhet. Filmen ser ut til å legge fra seg spørsmålet om sjel. Det som gjør Samantha menneskelig er ikke noen form for kvasimagisk new-age-men-ikke-for-new-age-sludder, men heller at hun er i stand til å behandle og tilegne seg informasjon med samme kapasitet som et menneske.

Det føles vel å merke som jeg gjør filmen en bjørnetjeneste ved å fokusere for mye på filmens elegante mestring av Sci-Fi. Det må sies at akt tre vever en av de større Sci-Fi-ideene vi har i popkulturen så enkelt og elegant i plottet at jeg nesten har gitt opp å prise filmen for de andre tingene den mestrer på et nesten instinktuelt nivå, men bare nesten. Det er tross alt svært mye å ta av, og filmens tagline overdriver ikke når den kaller Her “A Spike Jonze Love Story.”

Ja, for det er ikke å stikke under en stol at filmen også fungerer på et interpersonlig plan. Theodore og Samantha føles veldig genuine, de har sine gode og dårlige sider, og det er sjelden noen tvil om hva det er som motiverer dem i deres handlinger. Selv når akt tre og de virkelig store Sci Fi-ideene kommer rullende er motivene klare og sympatiske, og vi ønsker dem bare godt, selv når de er korttenkte og sta og så ytterst, ytterst menneskelige. Det må sies at både Phoenix og Johansson gjør godt arbeid i hovedrollene. Det kan umulig være lett å spille så nyansert som Johansson gjør bare med stemmen, eller å ha autentisk kjemi med en karakter som ikke har noen fysisk tilstedeværelse.

Her er en film av typen jeg skulle ønske det var flere av. Den er smart, genuin og har tro nok på publikumet sitt til at den lar store ideer være store ideer og fokuserer mer på hvordan de store ideene påvirker nære relasjoner. Filmens sentrale metafor er elegant og godt gjennomført, og jeg kan ikke annet enn å si at oscaren for beste manus  er en av de mest velfortjente av disse jeg har hatt gleden av å oppleve på en god stund.

Leave a Comment

Filed under Drama, Film, Sci-Fi

Leave a Reply

Your email address will not be published.