Hypetid: It Follows

Jeg elsker skrekkfilm, men det er ikke til å komme unna med at mye skrekkfilm som kommer ut i disse dager er ganske lite imponerende.  Found Footage-farsotten har kommet, gått, og etterlatt seg et hull i luften. Selv post-post-moderne slasherfilmer begynner å bli passé. Det skjer riktignok en del spennende innen australsk skrekk, men bortsett fra det var det lenge lite å glede seg til. Dette har, i alle fall for min del, forandret seg.

Jeg finner det vanskelig å oppsummere akkurat hva det er som gjør meg så klar for It Follows. Det at det er en skrekkfilm med 95% på rotten tomatoes og en haug med skryt fra Sundance kan nok ha noe med saken å gjøre. Det lages filmer hvor begge disse tingene er sanne som jeg ikke har noe til overs for, men jeg mener det lover godt. Men det er altså mer enn det.

Deler av apellen er nok cinematografien. Det lille jeg har sett av It Follows er rett og slett nydelig å se på, med nøye utvalgte utsnitt og en visuell stil som er langt utenfor post-Saw-stilen som har lagt seg som et oljete lag over skrekksjangeren. Soundtracket virker litt for eksplisitt 80-talls for min smak, men jeg kan leve med det, filmen virker litt retro-80’s i stilen uansett, og jeg kan like en komplett audiovisuell profil.

Selv når en ser bort i fra det audiovisuelle, vel å merke, er det noe veldig forlokkende med It Follows, det kan hende det er mysteriet. Så mange skrekkfilmer er så stolte av det monsteret de har funnet opp at de knapt kan styre seg fra å kaste det i ansiktet på oss allerede fra traileren. It Follows gjør det motsatte, som om det er risikabelt å si noe eksplisitt om monstere, til den grad hvor det er legitimt å lure på om monsteret faktisk finnes, eller om vi har med en eller annen form for massehysteri å gjøre. Det lille jeg har tillatt meg å lese av pre-release-hype forteller meg imidlertid at vi snakker om et faktisk monster av et eller annet slag, så det er nok et poeng i filmens favør.

Jeg gleder meg voldsomt til It Follows. Det er noe med mysteriet rundt det hele som minner meg om hvordan jeg forstod skrekkfilm før jeg så noe særlig av dem. Om jeg måtte spekulere, tror jeg det har noe med at promomaterialet lar filmen være mystisk, og la hjernen min bygge forventninge. Det kan hende at vi har med å gjøre med et billig triks a la Night of the Lepus, men jeg har for øyeblikket troen.

Leave a Comment

Filed under Film, Hypetid, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *