Jeg er ikke den største tilhenger av premiærer, jeg ser heller film litt etter at støvet har lagt seg. Førpremiærer, på den andre siden, er gøy, så jeg var ikke sen å be når jeg fikk sjansen til å gå på Another World Entertainments førpremiære på It Follows. Filmen byr på en interessang utfordring for spoiler-policyen min, siden det ikke er mange konkrete hemmeligheter jeg kan ødelegge, men filmens atmosfære gror godt i usikkerheten som oppstår hos en spoilerfri seer. Derfor vil jeg anbefale It Follows som en intens langdistanseskrekkfilm som trykker på alle de riktige knappene, mer detaljer, og spoilers av mangt slag, følger etter splitten.
I filmen følger vi Jay Height (Maika Monroe,) som etter en amorøs natt med kjæresten Jeff (Jake Weary) blir kastet ut i noe som best kan beskrives som et mareritt i våken tilstand. Hun blir forfulgt av en skapning bare hun kan se, en skapning med et enkelt men skremmende effektivt modus operandi. Den går. Ikke noe annet. Uansett hvor du er og hvor den er, er den på vei mot deg, strakeste veien. Det eneste Jay kan gjøre for å unslippe er å gi forbannelsen videre, men selv da kommer monsteret i retur, det er bare et spørsmål om tid.
Follows er en overraskende intens film som så godt som legger fra seg de raske”bø-øyeblikkene” til fordel for mer varig, pressende uro. Klart, det er en eller to øyeblikk som overrasker mer enn de skremmer, men filmen lener seg ikke på dem overhode. Filmen brygger en paranoid, håpløs stemning som gjør noe så uskyldig som en statist som går i bakgrunnen til et skrekkelement. Filmen er ikke bare slow-burn-paranoia, vel å merke, når Tingen kommer nær, får filmen en mer tradisjonelt stressende atmosfære. De gangene monsteret kommer så nært at de blir en konkret trussel heller enn en mer abstrakt en, er det altid noe creepy med dem som plasserer dem vel innenfor det en kunne beskrive som “The Uncanny” om en var anglofil. Det hjelper, vil jeg også si, at scenene er gjort på den måten en kunne forestille seg at en klone av David Lynch og Darren Aronofsky kunne gjort dem. Regissør David Robert Mitchell har en gave for å gjøre det kjente skremmende og plassere oss inne i hovedpersonens hode, som i hennes situasjon ikke nødvendigvis er det hyggeligste stedet å være.
Filmens største problem er kanskje hvor effektiv den er når det kommer til skrekk. Det er kanskje et luksusproblem, men filmens horror-Persistence Hunting klarte å gjøre nervene mine ganske frynsete innen den var ferdig. Persistence Hunting-metaforen er faktisk overraskende passende, filmen skremmer oss opp en gang, og lar oss ikke hvile, i hvert fall ikke lenge nok. Det er et heller elegant samspill mellom struktur og handling som jeg mener fungerer godt.
For å forsøke å oppsummere, mener jeg It follows levde godt opp til hypen. Filmen bruker enkle men elegante skrekkvirkemiddler, og jeg mener pacingen gjør vidunder. Det estetiske elementene er velkonstruerte, men det er lite overraskelser der, har du sett en trailer, vet du at denne filmen ser og høres bra ut. Filmen er frustrerende å skrive om, siden det er så mange ting å gripe fatt i, men for denne tekstens skyld er det kanskje best å avslutte med en rivende anbefaling.