Det er med skrekkblandet fryd jeg går inn i samtlige av Marvel Studios superheltfilmer. Det er så mange måter serien kan gå på tryne, selv når en ser bort i fra mulighetene at de slutter å lage gode filmer. Disse pessimistiske spekulasjonene må imidlertid vente, fordi jeg nylig så Avengers 2: Age of Ultron, som var Marvels måte å si “slapp av, jeg vet hva jeg gjør.”
The Avengers har, siden hendelsene i Captain America: The Winter Soldier nå begynt å jobbe som et uavhengig lag, og de fungerer godt sammen. Lagånden blir imidlertid satt på prøve når Tony Stark’s (Robert Downey Jr.) forsøk på å skape en AI som kan beskytte verden skaper Ultron (James Spader,) som desverre kommer frem til at jorden vil gjøre det mye bedre uten alle menneskene på den.
Det mest oppsiktsvekkende med Ultron er hvordan alle hovedpersonene har sine øyeblikk i rampelyset. Filmen bruker sine 140+ minutter på å gå nøyere i sømmene på et karaktergalleri vi begynner å bli godt kjent med, og det vi ender opp med å finne gode ting under overflaten. Selv hos Hawkeye (Jeremy Renner.) Spesielt hos Hawkeye. Hawkeye hadde altid problemet at han manglet en rolle han fylte i laget, men i Ultron har Hawkeye rollen som gruppens (relativt) veljusterte down-to-earth everyman-type karakter og slik blir et ankringspunkt for både publikum og laget.
Ikke at alle subplottene fungerer helt optimalt, det er et par øyeblikk mellom Black Widow (Scarlett Johansson) og Bruce “Hulk” Banner (Mark Ruffalo) som faller mellom to stoler når det kommer til tone, skjønt det ordner seg ok til slutt, og Captain America (Chris Evans) er kanskje litt underrepresentert i plottets stillere øyeblikk. Jeg var ikke umiddelbart overbevist over hvordan de hadde valgt å gjøre Ultron, men det endte opp med å klikke på plass, i alle fall i mitt hode, på en tilfredsstillende måte.
Så mye riktig Ultron enn gjør når ting ikke eksploderer, er det nok ikke til å komme unna at actionscenene filmens store trekkplaster. Actionscenene er nok en gang spektakulære, og veksler i stor grad mellom lange dynamiske tracking shot-type sekvenser og mer stillestående Splash Page-bilder. Actionscenene har god pacing og henger sammen på den måten actionscener med god planlagt intern geografi burde. Det er mye action, spesielt mot filmens klimaks, men den fikk aldri den “åh herre gud, nok nå”-følelsen som lange klimaks gjerne gir. I alle fall ikke i første omgang, mulig det føles litt langt når en ser den på nytt.
Ultron føles, i alle fall for mine øyne, som en mer nerdete affære enn de tidligere filmene i serien. Det er ikke et møst å ha sett alle de tidligere filmene, men jeg vil si det hjelper en hel del. Det er kanskje ikke urimelig å anta at folk som ser en av Marvel Studios sine gigantiske sommer-blockbustere har sett en eller to av de tidligere, men det kan kanskje virke avskrekkende for nye seere. Jeg mener filmen er nok av en crowdpleaser til at det ikke er et stort problem, men tenkte jeg kunne nevne det, om ikke annet så jeg kan si “hva var det jeg sa” om MCU-filmene blir kontinuitetswank senere i serien.
Jeg er kanskje litt i overkant kritisk når det kommer til Marvel Studios sine filmer. De er rett og slett så underholdende for meg at jeg begynner å mistenke at filmen sniker noe tull inn under radaren min. Om du liker superhelter, eller i alle fall velgjennomført sci-fi action, er det ingen bedre aktører ute i dag en Marvel-filmene, og Avengers 2: Age of Ultron er nok et solid skudd på stammen. Vet ikke om jeg liker den bedre en Captain America 2 eller Iron Man 3 enda, men det kommer nok til meg før eller siden.