Filmpreik: Oscarkvelden 2015

Nok et år er gått, og oscarfeiringen var nok en gang på programmet. Sammenlignet med øvrige år, følte jeg meg over gjennomsnittet godt forberedt. Jeg hadde klart å se ganske mange av de største nominerte, en av hollywoods mest karismatiske typer, Neil Patrick Harris skulle være vert. I tillegg fikk jeg i år for første gang somlet meg til å delta på Oslo Kino, beklager, Nordisk Film Kinos oscararrangement. Si hva du vil om NF Kino og hvordan privatiseringen ble utført, men de er relativt flinke til å lage Oscarfest.

2015NPHOscarsHost0115

Seremonien var nok en av de bedre jeg har sett så langt . NPH har sjarm til å slippe unna med såpass mange flåsete vitser at det burde være irriterende, men irriterende nok er det ikke det. Innslagene var for det meste gøyale, med untak av en utrolig lettglemt opptreden av Maroon 5 og den vanlige post-In Memoriam-type sangen. Jeg trodde lenge at live-versjonen av Legofilmens Everything is Awesome kom til å toppe kvelden, og muligens vinne Beste Sang, og så skjedde Glory. I andre musikk-relaterte nyheter var det festlig at de spøkte litt med John Travoltas, vel, utradisjonelle tolkning av navnet til fjordårets vinner, Idina Menzel (Adelle Danzim?) skjønt, det var kanskje en vits som varte litt vel lenge.

Men nok om razzle-dazzle, la oss snakke priser. Kveldens store vinner var nok  Alejandro González Iñárritus Birdman, som vant Beste Film, Beste Regi, Beste Originale Manus, Beste Cinematografi. Jeg likte filmen selv, men jeg  “4 Oscarer-likte” den ikke. Beste Regi slår meg spesielt som en tvilsom besluttning, spesielt siden jeg mener det som bærer filmen er Michael Keaton som hovedrolleinnhaver i større grad enn noe regi. Kanskje det er snakk om regigrep som er for subtile for meg, men det virker mer som en film Keaton har gitt mye av seg selv i, og om noe fortjente han kanskje mer skryt for det. Ikke at jeg kan kommentere på om han burde ha vunnet for det, siden jeg ikke har sett The Theory of Everything, hvis hovedrolleinnhaver, Eddie Redmayne, vant. Jeg ville foretrukket om Linklaters Boyhood tok i alle fall en av Birdmanns oscarer, men sånn kan det altså gå, de fikk nøye seg med Beste Kvinnelige Birolle, Patricia Arquette. Whiplash gjorde det også bra, med tre priser, og The Grand Budapest Hotel gjorde en teknisk storeslem og tok hjem de aller fleste estetiske prisene, med unntak av, som nevnt, cinematografi, og VFX, som gikk til Interstellar.

Jeg føler jeg burde snakke litt om talene. Det var den vanlige blandingen av under- og overforberedt i år også, men vi hadde også overraskende mange godt gjennomtenkte taler, og ett par av dem hadde uventet brodd. Den politiske høyreside fikk opptil flere pass påskrevet gjennom kvelden. Men kveldens beste tale må nok gå til Graham Moore, mannen bak manuset til den “norske” Immitation Game, som virkelig gjorde mer enn noe norsk presse har gjort for å gi meg lyst til å se filmen.

Leave a Comment

Filed under Film, Filmpreik, Preik

Leave a Reply

Your email address will not be published.