Det er noen av de tingene jeg liker som jeg har vansker med å si så mye om, enten fordi jeg ikke helt klarer å sette ord på hva det er som får en ting jeg liker til å fungere, eller fordi det jeg liker, eller det som får det til å virke er begravd såpass dypt i plottet at jeg ikke kan snakke mye om det uten å ødlegge det jeg mener er den ideelle måten å se det på. Dagens filmer er et spesielt betent tema i den sammenheng, siden mye av det som får historien til å virkelig “klikke” er hvordan den spiller på publikumets forventninger og forståelse av sjangeren. Se også Spec Ops: The Line. Om du vil ha den beste mulige opplevelsen, anbefaler jeg å ikke klikke videre, ta meg på ordet og se disse to filmene. Med det sagt, skal jeg prøve å holde spoilerene til et minimum.
Madoka Magica var i utganspunktet en anime-serie på tolv episoder, utgitt i 2011. Beginnings og Eternal er denne serien kuttet sammen til to helaftens-filmer, med en del scener kuttet ut. De to filmene er ment å lede opp til en tredje, Rebellion, som fungerer som oppfølger til serien. Jeg har ikke sett den tredje ennå, men stol på meg når jeg sier at det er mer en nok å si om de to første filmene.
Madoka Magica er historien om Madoka Kaname, en ung jente hvis heller vanlige og kjedelige verdag blir rokket ved når hun møter den merkelige katte-, eller kanskje reveaktige skapningen Kyubei som tilbyr henne å oppfylle et hvilket som helst ønske hun måtte ha. Ønsket er vel å merke ikke gratis. Som betaling for å få hennes største ønske oppfylt, må hun bruke de magiske kreftene ønsket vil gi henne for å slåss mot “hekser,” ondsinnete skapninger laget av negative følelser. Madoka sliter med å finne ut hva det er hun ønsker seg mest, og ting blir ikke mindre kompliserte når Homura, en jente som allerede har inngått en slik avtale med Kyubey, blander seg inn og forsøker å overtale Madoka til å ikke gå med på avtalen, som viser seg å være mindre gunstig, og betydelig mer faust-aktig enn en skulle tro.
Serie-versjonen av Madoka Magica hadde i utgangspunktet ett velkonstruert og tettpakket historie, og mesteparten av det er bevart i filmutgaven. Jeg mener den første filmen sliter med noen strukturelle problemer som resultat av komprimeringen, og en kan se sporene etter episode-formatet mye tydligere i den. Beginnings gjør jobben sin, i det at den setter opp reglene, persongalleriet og stemningen i tragedien som kommer til å følge, og hvordan de kolliderer og skaper kontrast med sjanger-konvensjonene i andre “Magical Girl”-serier, men på egen hånd er filmen heller lite givende.
Med det sagt, er Eternal et plott-fyrverkeri uten like. Jeg kan knapt si et ord om hva som faktisk skjer i denne filmen, men det er spektakulært, katartisk, og knytter plot-tråder og karakterer sammen med slik fingerferdighet at en kunne bli tilgitt for å tro at det hele har oppstått naturlig. Det er nok mer ett resultat av intens jobb på plot og karakterer, men nok manusprat.
Madoka Magica-filmene er også en estetisk nytelse. Animasjonen er nær feilfri og full av visuell oppfinnsomhet, spesielt i de psykedeliske kampene mot “heksene,” og musikken er så god at det nesten blir distraherende, fra de mer subtile atmosfære-skaperene til det mer bombastiske.
Når alt kommer til alt, anbefaler jeg Madoka Magica: Beginnings og Eternal på det varmeste. Om du har en time eller to ekstra til overs ville jeg vel å merke anbefale at du kanskje sjekker serie-versjonen. Filmene gjør en heller imponerende jobb med å kutte ned og bare etterlate det aller viktigste, men serien gjør kanskje en bedre jobb i å etablisere atmosfære og spille på publikumets forventninger, samt at ett par bifigurer får en litt større plass, noe som jeg mener får fortellingen til å virke litt mer levende, men det er nok en smakssak.