Stranger Things

Det pleide å plage meg når jeg kunne spore ett verks inspirasjonskilder. Det føltes uorginalt, og mindre spennende enn et verk hvis referanser var mer obskure. Kanskje jeg nå har sett nok ting til at det meste virker som en referanse til en referanse, men det plager meg altså ikke lenger, og godt er enda det, for om ikke hadde Netflix’ nye originalserie, Stranger Things, virket veldig irriterende på meg.

strangerthingsposter

En kveld i tidlig november 1983 forsvinner en ung gutt, Will Byers (Noah Schnapp) sporløst fra sitt hjem i en liten by i Indiana. Guttens mor (Winona Ryder) leter febrilsk, byens sheriff (David Harbour) deltar, noe mindre entusiastisk, mens Wills venner (Finn WolfhardGaten MatarazzoCaleb McLaughlin) starter sin egen etterforskning, og det går ikke lenge før de snubler over en ung jente med mystiske krefter (Millie Bobby Brown.) Disse separate etterforskningene avdekker stykke for stykke en omfattende konspirasjon og et skremmende monster. 

Serien kan best beskrives som en Steven Spielberg-inspirert tolkning av en Steven King, eller kanskje Joe Hill,-fortelling. De prepubertale eventyrene til Wills vennegjeng hører hjemme i en mer skremmende versjon av E.T, men har et truende King-univers ruvende like ved kantene, et univers som filmens voksne, og unge voksne basker i. De forskjellige vinklingene til mysteriet tillater oss å få mysteriet servert i lett håndterbare biter, og jeg er aldri så lite imponert over hvor mye serien får ut av å veksle mellom barndoms-skrekk, monsteret under senga, og mer voksne frykter, som et forsvunnet barn. Det gir et veldig helhetlig inntrykk og det lar historien fortsette i et rimelig tempo.

Plottet er godt satt sammen og har en real oppbygging til et tilfredsstillende klimaks i siste episode. Jeg er litt bekymret for hvor de skal ta fortellingen videre i nye sesonger, det er det nærmeste jeg kommer noe særlig å trekke fra serien i den sammenheng, men det er ikke en kritikk med mye hold i, det er heldigvis en liten samling tråder som hinter til videre intriger, og karaktergaleriet er såpass sympatisk og velskildret at jeg håper på en sesong to.

Jeg mener at tradisjonel skrekk er vanskelig å holde i lengden på TV, men Stranger Things gjør en god jobb med det. Jeg mener seriens hovedmonster ikke akkurat er noe å rope hurra for hva spennende og skremmende design angår, men serien er flink til å ikke vise for mye av det for fort, og man kan oppnå mye med spooky stemning, noe serien har i bøtter og spann.

Episodene, spesielt de i siste tredjedel av sesongen, har en tendens til å løse forrige episodes cliffhanger innen de første ti minuttene av neste, men de gjør det tilfredsstillende nok til at det ikke er en stor plage. Stranger Things slår meg uansett som en slik serie som er perfekt for netflix, en serie en kan sette seg ned med på sommerkveldene og bare kjøre gjennom. Det er kanskje på den lettere siden av underholdning, men er det underholdende, så er det underholdende.

Leave a Comment

Filed under Film, Seriepreik, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.