Undertale

Jeg har som tommelfingerregel at jeg bare skriver om ting som ikke er filmer på denne bloggen når jeg har veldig mye å si om dem, og/eller jeg ikke har noe særlig å si om de filmene jeg har sett i det siste. Jeg driver for øyeblikket fremdeles med å komme meg gjennom Marvels Jessica Jones, så i mellomtiden, hvorfor ikke skrive om internettets nye indiespill-darling, Undertale.

undertale2

Undertale er et Earthbound-inspirert retro-RPGspill hvor vi spiller som Frisk, et barn som roter seg ned i et underjordisk land befolket av monsterskapninger. Som seg hør og bør er alle disse skapningene ute etter vår stakkars hovedperson, og det er opp til hen å finne veien opp til overflaten og trygghet, noe som selvfølgelig er vanskeligere enn det virker i førstningen. Undertales hovedgimmick er at en slåss med monster i standard turbasert RPG med minigames både på angrep og forsvar, som en slags blanding av Earthbound og Paper Mario, men at en ikke faktisk må drepe noen. Undertales “Mercy”-system belønner spillere som holder seg på defansiven og prøver å løse monsterenes problemer og frata dem lysten til å kjempe.

For Undertale gjør det virkelig til et attraktivt alternativ å ikke drepe noen. Spillets bosser drypper med personlighet og sjarm, og spillet tar seg god tid med å introdusere dem før du må slåss med dem. Det er fult mulig ikke alle er like sjarmert av inkompetente skjeletter og fiskekvinner som er gode på bunnen som jeg er, men spillet gjør et solid argument for å ikke oppføre deg som en vanlig RPG-hovedperson, eller murderhobo, om du foretrekker.

Undertale er altså et spill som er veldig avhengig av narrative elementer. Som de klassiske RPGene før det, er gameplayet ment til å fremme historien og karakterene, og spillet bruker en lett hånd på å fortelle en heller sveipende historie fylt av sympatiske karakterer. Plottet blir litt vel meta for min smak i tredje akt, og det er noen elementer som ikke ser ut til å være der mer for å tulle med spilleren enn det er å fortelle en komplett og tilfredsstillende historie.

Spillet er også godt presantert. Den pixel/oldschool-inspirerte stilen fungerer godt og musikken går langt i å kommunisere stemning og karakter. Se, for eksempel Bonetousle, Spear of Justice, med flere. Spillets skaper, Toby “Radiation” Fox, kanskje mest kjent for hans arbeid med musikken i webtegneserien Homestuck, så det er kanskje ikke overraskende at musikken er det mest effektive mediumet for spillets atmosfære.

Om jeg skulle trekke noen poeng fra Undertale for noe som helst, vil jeg si at noen av de pasifistiske løsningene er litt lite innlysende og krever at en tenker utenfor boksen uten at spillet nødvendigvis er særlig flink til å kommunisere at en må dette, en boss omtrent midt i spillet er et godt eksempel på dette, noe som er synd siden bosskampen frem til det punktet hvor du må gjøre noe du aldri gjør i et RPG var ganske glimrende.

Alt i alt er Undertale et strålende spill, men du trenger knapt meg til å fortelle deg det. Undertale er godt og grundig hypet på måten bare indiespill blir, men jeg mener du kan tro på hypen. Nå, gå og gå på en date med et skjelett. Om det er noe du har lyst til å gjøre, så klart.

Leave a Comment

Filed under Preik, Spillpreik, Ukategorisert

Leave a Reply

Your email address will not be published.