Netflix’ Jessica Jones

Sist fredag var det premiære på Netflix’ neste Marvel-serie, Jessica Jones, basert på tegneserien Alias.  Som seg hør og bør så jeg den over helga, og som vanlig har jeg en del ting å si. Det blir, som en kan forvente, moderate mengder spoilers av slikt, så om du vil ha kortversjonen: Bra greier, detaljkunskap om Marveluniverset ikke nødvendig. Sett av et par dager hvor du ikke trenger å gjøre noe annet og sett i gang.

JJones

Marvel’s Jessica Jones er historien om tittelkarakteren (Krysten Ritter,) eier og eneste ansatt i Alias Investigations og semiprofesjonell alkoholiker. Jessica finansierer sine selvdestruktive laster med typisk privatetterforskerarbeid i Hell’s Kitchen, New York, men Jessica er ikke en typisk PI, langt der i fra. Hun kan ikke fly, bare hoppe veldig høyt, og hun kan stoppe en bil i fart, så lenge farten ikke er for høy. Jessica er altså en superhelt. Ikke den sterkeste av dem, men mer en nok til å håndtere Hell’s Kitchens avskum, helt til en skygge fra hennes fortid vender tilbake til New York. Han kaller seg Kilgrave( David Tennant,) kler seg i lilla, og han har en stemme en fysisk ikke kan si nei til, noe som er veldig synd med tanke på de tingene han er troende til å be deg gjøre. Kilgrave har planer for Jessica, og de planene er langt fra hyggelige.

Det første som slår meg med Jessica Jones er hvor solid strukturert den er. Daredevils største problem var nok at strukturen var noe ujevn, men Jones har ikke det problemet. Om noe er jeg litt overrasket over hvor lite tid den kaster bort. jeg hadde forventet ett par episoder for å etablere karakterene og verdenen før vi kom til skurken, men Kilgrave er på plass fra episode en, og selv om det går en del tid før vi får et godt blikk på fyren, er han uten tvil en drivende kraft, eller sugende malstrøm i plottet fra starten av.

Det er ikke å komme unna at det er samspillet mellom Tennants og Ritter som gjør mye av serien, og det er enda godt at det gnistrer mellom dem. De er kanskje ikke et godt par, men de er perfekte fiender. Det er noe vagt oppmuntrente med ideen om at Jessica kunne fakket Kilgrave rimelig lett om hun faktisk var en den desilusjonerte misantropen hun gir seg ut for, og det at hun ikke er i stand til det ser ut til å minne oss på at hun, tross alt, er god på bunnen. Det hele gir serien det lyspunktet Daredevil ofte manglet.

Ikke at de to hovedrollene gjør jobben alene, vi får også en håndfull bifigurer som drar oss inn i det noir-aktige Jessica Jones-universet. Rachael Taylor, Jessicas beste venn og adoptivsøster er interesang selv når du vet at hun antageligvis kommer til å bli en klassiker fra Marvels D-superhelt-liste. Eka Darville spiller Malcom en sympatisk nabo av Jessica med mye pathos, Carrie-Anne Moss gjør en god samvittighetsløs advokat-frenemy, og Mike Colter, vel, la oss bare si at hypen for Luke Cage-filmen lever i beste velgående.

Alt i alt vil jeg si at Jessica Jones er en solid serieopplevelse. Den mørk uten å være deprimerende, og drøfter ganske tunge temaer med mye respekt og fingerfølsomhet som det passer seg. Det er ikke en like eksplisit superheltete affære som det vi er vant til å se fra Marvel, men det er strålende TV om en kan akseptere de små- til mellomstore superkreftene i spill. Om Marvels Netflix-serier fortsetter med en slik oppadgående kurve er det bare å glede seg til Luke Cage, en gang i 2016.

Leave a Comment

Filed under Preik, Seriepreik

Leave a Reply

Your email address will not be published.