Når jeg hører frasen “fortellerkunst i videospill” er det lett å la tankene vandre til de hektiske kommandoene du får brølt etter deg i nuets heteste skytespill, eller de absolutt tempo-myrdende miniforelesningene som kommer mellom gameplayet i Hideo Kojimas nyeste verk. Det jeg vil frem til er at videospill, som medium, ikke har kommet veldig langt når det kommer til å fortelle en historie på en måte som passer inn i måten en opplever mediet på som helhet. Det finnes, selvfølgelig unntak, og en av dem, Gone Home, er temaet for denne ukens Preik.
Gone Home starter på mange måter som et skrekkspill. Du styrer Kaitlin “Kat” Greenbriar, en ung student som kommer tilbake etter en lengre reise i utlandet og oppdager at familiens nye hjem er helt tomt, uten så mye som en lapp til forklaring. Det er nå opp til deg å utforske det småskumle gamle huset etter spor for hva som har skjedd, og det aller meste hinter til noe utrivelig. Siden jeg prøver å ikke ødelegge noen overraskelser, skal jeg begrense meg til å si at jeg forventet flere forskjellige nyanser av tragedie etter som jeg utforsket huset. Spillets kanskje mest unike trekk når det kommer til fortellerkunst, er nok hvor lite av historien som blir fortalt direkte.
Lillesøster Sams, dvs Samantha, historie blir fortalt mer eller mindre direkte, gjennom hennes voiceover-fortelling av hennes dagbok, men ellers er det opp til deg selv å finne ut hva resten av familien har drevet med. Dette gjør det til en veldig tilfredsstillende opplevelse å utforske huset og familiens historie. Ikke at Sams historie er noe å kimse av for den slags skyld, vi har hørt denne slags historie før, men den er fortalt på en genuin og hjerteskjærende effektiv måte, mye takket være Sams stemmeskuespiller, Sarah Grayson, som jeg håper kan gjøre det godt i bransjen.
Fans av skrekkspill, eller fans av folk som skriker som idioter mens de spiller videospill på youtube, vil nok kunne trekke en del paralleller mellom Gone Home og indieskrekk-hitten Amnesia: The Dark Descent. Sammenligningen er berettiget, ikke bare fordi de begge er førstepersjonsspill som skifter fokuset bort fra vold til fordel for oppdagelse og historiefortelling, men også fordi Gone Home opprinnelig var laget som en mod til Amnesia. Personlig mener jeg Gone Home gjør en bedre jobb en Amnesia når det kommer til å fortelle en historie, men det kan være at tankesettet mitt er noe påvirket av den ovennevnte horden av skingrende youtube-superstjerner, så prøv dem gjerne begge to.
Kanskje en av de mest oppløftende tingene med Gone Home er hvordan det er et spill som faktisk tør å gå utenfor de komfortsonene mye av moderne spilldesign oppholder seg i. Både i måten spillet blir spilt på og i de temaer det handler om, er Gone Home langt unna det vi ser fra det FPS-dominerte feministmarerittet vi kaller den moderne spillbransjen. Jeg vet ikke om det kommer til å forandre mye i det lange løp, men jeg mener det er ett godt tegn for mediets modenhet, og en fantastisk spillopplevelse på samme tid.