Jeg liker filmer der plot, tolkninger og denslags kommer snikende innpå meg, som hvordan visse ubehaglige implikasjoner bak plottet i La Den Rette Komme Inn ikke slo meg før det hadde gått nesten pinlig lang tid, eller hvordan det tok meg en liten stund å skjønne hvor fulstendig og komplett sinnsyk dagens film, Seven Psychopaths, er. Jeg hadde fra første stund høye forventninger til filmen, gitt at regisørens forrige film, In Bruges, enten er den morsomeste triste filmen eller den tristeste morsomme filmen jeg noensinne har sett, for ikke å snakke om et skuespillergalleri som får filmsæring-tennene mine til å løpe i vann, men mer om dem senere
Den avdankede manusforfatteren Marty (Colin Farrell) sliter med sitt nyeste manus. Filmen skal hete “Seven Psycopaths,” men i førstningen har han bare en ide til en psykopat, og han er ikke helt sikkert hvordan det skal begynne, eller slutte, eller hva som skal skje i midten. Marty får brått andre ting i tankene når hans mildt sagt spesielle bestekammerat Billy (Sam Rockwell) og hans bekjente Hans (Christopher Walken) kidnapper hunden til en nådeløs mafiaboss (Woody Harrelson) som er så langt unna å se humoren i det hele som det lar seg gjøre. Stort mer om plottet har jeg ikke tenkt å si, men jeg skal si såpass at filmen ender opp med å være en film om de, antagelig fiktive hendelsene som inspirerte filmen selv, en film som handler om sin egen skapelse, om du unskylder tåkepreiket.
Plottet er kanskje litt sært for folk som ikke synes fortellinger om fortellinger som blir fortalt er kjempegøy, men skuespillet holder handlingen sammen i mye større grad en mindre kapable skuespillere hadde klart. Colin Farrel spiller ikke samme rolle som den han brillierte med i In Bruges, men det er noen likheter, regisør Martin McDonagh kan tydligvis å få frem Farrels mest empatiske øyenbrynbevegelser. Walken er også en glede. Joda mye av sjarmen kommer nok Walkens… særegne forhold til det engelske språket, men han klarer også å bringe en god del pathos til gildet. En kan argumentere for at Tom Waits har Walkens jobb i denne filmen, da han spiller en liten men særs minneverdig rolle, noe som er Walkens nisje. Se hans rolle i Pulp Fiction, med mer. Jeg føler jeg kunne skrytt av samtlige skuespillere i denne filmen, men disse er nok de mest minneverdige.
Seven Psychopaths kan lett beskrives som Tarantino-aktig, i enda større grad enn In Bruges var, og det kan være en turnoff for de som ikke liker denslags, men det er en heller underholdende film for de som ikke har noe i mot det. En kan si at vittigheten er mer britisk i karakter en Tarantinos erke-americana, det er ikke en prangende forskjell, men McDonagh virker å foretrekke den erketørre britiske vittigheten over Tarantinos mer løsslupne stil. I alle tilfeller, kan jeg anbefale Seven Psychopaths. Den er kanskje litt vanskligere å bli engasjert i en In Bruges var, men det er fremdeles solid, underholdende håndverk.