Pacific Rim

Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.

09182013_142129_WarnerBros_PacificRim_30Sheet1_Lightbox_Horizontal_1309x600

Kjempemonsterøgler invaderer jorden, vi kaller dem kaiju og bygger kjemperoboter, jaegere, for å kjempe i mot dem, men kaijuene får sakte men sikkert overtaket. I et desperat forsøk på å ende invasjonen en gang for alle kaller Marshall Pentacost (Idris Elba) på eks-jaegerpiloten Railegh Becket (,) som sammen med den uerfarne Mako Mori (,) må gå i spissen for menneskehetens siste desperate forsøk på å lukke portalen kaijuene kommer ut av. Jaegerene blir kontrollert av to personer samtidig, og for å få dette til, lenkes de to pilotenes hoder sammen, og de får oppleve hverandres minner. Det er kanskje en litt direkte måte å gi bakhistorie på, men effektivt er det, og jeg liker hvordan implikasjonene rundt denne delen av settingen er tatt med i betraktningen i hvordan folk oppfører seg.

Men nok om historien, du er vel ikke på en film om kjemperoboter som slåss mot godzillamonstere for pathoset sin del, er du vel? Nei, det er vel actionscenene som er det mest umiddelbart interessante, og Pacific Rim har disse i hopetall. Du gjør nok deg selv en tjeneste ved å ikke tenke for mye på fysikken bak det hele, men heseblesende og spektakulært er det like vel. En annen ting som skiller Pacific rim fra visse andre filmer om kjemperoboter, er at actionen er klar, lett å få med seg, og så godt som klinisk fri for shakycam-bullshit, vi vet hvor alle involverte i actionscenen er i forhold til hverandre og hva de gjør. Actionscenene minner meg faktisk litt om de The Raid: Redemption i den sammenhengen, i mye større skala, så klart.

Skuespillet er også solid jevnt over. Mye skryt til Idris Elba, men jeg føler jeg tenker det om omtrent alt han er i, så det kan være personlig preferanse her. Rinko Kikuchi ender også opp med å stjele showet en del for min del, jeg føler hun får mer utbytte av karakterveksten rollefiguren hennes får i filmen enn det Charlie Hunam får, det kan være et resultat av hvor mye plass deres respektive historier får i filmen, men det er uansett ikke dårlig prestert av noen av dem.

Alt i alt er Pacific Rim en solid pakke. Om jeg får nerde fulstendig ut her, er det som en blanding av Gojira, Neon Genesis Evangelion og Gurren Lagann, med en solid dose undertoner av moderne klimaangst og en god håndfull mer tro på menneskeheten enn det som er fasjonabelt i disse dager. Resultatet er en spennende, oppløftende film som tåler å bli sett ett par ganger. Også ja, fans av Portal vil kanskje finne en referanse de setter pris på, det er da også noe.

1 Comment

Filed under Action, Film, Sci-Fi

One Response to Pacific Rim

  1. Avatar Line

    Charlie Day føtena litt ros i denna filmen og;-) Han e alltid morsom:-D

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *