Forventinger er skumle greier. Jeg kan ikke telle på et snes hender alle de gangene en film har blitt hauset opp i skyene, og endt opp med å være en gigantisk skuffelse hvis plot flyter like naturlig som sement med spesialeffekter som hadde vært kule på 90-tallet. Kanskje. I den sammenhengen er det fint å se en storbudsjett-film som faktisk følger opp hypen med ett rimelig glimrende produkt. Om det ikke var klart fra tittelen på posten, snakker jeg om Guillermo del Toros Pacific Rim.
Det finnes ting kortfilmer ikke passer til, men på et område brillierer de, nemlig skrekk. Skrekk-kortfilmer har en tendens til å etablere en skummel atmosfære som blir sittende lenge etter filmen er over. En av de beste eksemplene jeg kan komme på er “Mama,” ett skrekk-haiku som på et par skarve minutter leverer skrekk som sniker seg under huden på deg og blir liggende der, helt til du er alene i et mørkt hus og synes du hørte noe. Når jeg hørte at regissøren av kortfilmen, sammen med min yndlingsnerd, Guillermo del Toro som produsent, skulle lage langfilm av det, var jeg forsiktig optimistisk. Hvordan gikk det? Vel…
