Mama

Det finnes ting kortfilmer ikke passer til, men på et område brillierer de, nemlig skrekk. Skrekk-kortfilmer har en tendens til å etablere en skummel atmosfære som blir sittende lenge etter filmen er over. En av de beste eksemplene jeg kan komme på er “Mama,” ett skrekk-haiku som på et par skarve minutter leverer skrekk som sniker seg under huden på deg og blir liggende der, helt til du er alene i et mørkt hus og synes du hørte noe. Når jeg hørte at regissøren av kortfilmen, sammen med min yndlingsnerd, Guillermo del Toro som produsent, skulle lage langfilm av det, var jeg forsiktig optimistisk. Hvordan gikk det? Vel…

Mama-h

Mama forteller historien om et ungt par, Jessica Chastain som Anabell og  som Lucas, som ender opp som verge for Lucas’ to nieser etter at foreldrene deres forsvant under mystiske omstendigheter. De to barna har tydelige mén etter hva nå enn som skjedde med foreldrene, men spørsmålet er om fantasivennen deres er akkurat det, eller noe skumlere. Det burde kanskje ikke sjokke noen at det ikke dreier seg om en lett og ledig diagnose fra DSM-5, men heller et mannevondt spøkelse. Til filmens forsvar, synes jeg fremdeles designet av spøkelset er glimrende og ganske creepy, og når det mister all skrekk-effekt, er det i alle fall ikke på grunn av overeksponering, og det er da noe. Plottet i filmen prøver samtidig for hardt, og ikke hardt nok. Vi får høre relativt mye om dette mamma-spøkelset, såpass mye at innen vi begynner å nærme oss akt tre, er den mystiske, creepy skapningen fra kortfilmen redusert til en under-pari Supernatural-skurk, og den nervøse energien fra kortfilmen er så godt som borte.

Energi er noe filmen mangler sånn generelt. Det SKJER ting hele tiden, men lite av det har noen som helst vekt, og enda mindre av det er skummelt. Deler av problemet, mistenker jeg, har med at hovedpersonene egentlig ikke er særlig interessante eller sympatiske, men filmen mangler også timing. Jeg føler at jeg kunne brukt mye tid og mange ord på å grave i hvorfor skrekkelementene i Mama ikke fungerer. Om jeg nå skulle koke det ned litt, tror jeg mye av filmens problemer hviler på Andy Muschiettis noe uerfarne skuldre, det synes klart at han ikke har noen nevneverdig erfaring med langfilm. En film som bygget videre på stemningen og mysteriet i kortfilmen kunne vært glimrende, eller i all fall bra nok, i stede ble Mama sin egen unødvendige oppfølger, hvor vi oppdager at monsteret fikk kreftene sine av demon-igler eller voodoo eller whatever. Hadde filmen bare vært underholdende dårlig, kunne jeg kanskje lure meg selv til å gi den en slags anbefaling, men filmen er desverre bare et møl med ytterst få minneverdige elementer utenom dets opphav. Se heller noe annet.

Leave a Comment

Filed under Film, Skrekk

Leave a Reply

Your email address will not be published.