Velkommen til “Preik,” hvor jeg skriver om ting som ikke strengt tatt er filmer jeg har sett. I dag er det en bok i fantasy-sjangeren det gjelder. Jeg liker en solid dose dverger og alver og orker og denslags, men det er ikke å komme unna at sjangeren til tider er lite oppfinnsom, mye av det du finner der ute prøver enten desperat å være Tolkien, eller desperat å IKKE være Tolkien, til og med mye av det som ikke er utpreget Tolkien-aktig, er fremdeles mye likt, siden det henter liberalt fra sagn og legender fra sentraleuropa. Dagens bok, Throne of the Crescent Moon av Saladin Ahmed, lider ikke av dette problemet, siden den er basert på sagn og legender fra midtøsten.
Throne of the Crescent Moon følger Doktor Adoulla Makhslood, en monsterjeger og magiker som ville gitt seg for lengst om det var noen som kunne ta over for ham. Med seg på sine reiser har han Raseed bas Raseed, en hellig kriger som sliter med å rettferdiggjøre det blodige arbeidet han ofte må gjøre med de antivoldelige læresetningene ordenen hans preker. De to kjemper, sammen med Zamia, en ung hamskiftende nomadejente med brennende behov for hevn, mot mørke krefter som samler seg i byen Dhamsawaat. Som seg hør og bør, blir de også innblandet, mye mot sin vilje til planene til Falkeprinsen, en karismatisk, idealistisk og mulig farlig leder for Dhamsawaats underverden.
Jeg ville ikke si at bokens plot er spesielt komplisert, men det er fortalt med forfriskende oppriktighet. Mye av denne oppriktigheten dreier seg rundt bokens hovedpersoner, de er skrevet på et vis som lokker frem empati og forståelse, noe som jeg mener understreker spenningen i plottet på en heller effektiv måte. Oppriktigheten skinner også gjennom ved at Ahmed aldri griper til ut-av-ingensteds-tvister for å prøve å skvise kompleksitet ut av historien. Det sier kanskje mer om meg enn om boka at jeg hele tiden ventet en tvist rundt antagonistens identitet, men jeg mener det sier gode ting om boken at jeg ikke overhode ble skuffet når jeg skjønte at det ikke var noen tvist på lur.
Throne of the Crescent Moon er forfriskende på mange måter, i det at det umiddelbare argumentet for å lese boken, “Fantasy a la midtøsten,” ikke er det eneste boken har å by på. Ikke for det, Throne er ikke spesielt dyp lesning, men det boken prøver å oppnå, presterer den med glans, og den er vel verdt en kikk.